Det var et par ting jeg glemte å skrive om i det forrige kapitellet, om Østre Halsen, har jeg kommet på.
Det ene var at Cora, hunden vår, visstnok skal ha død, etter å ha blitt overkjørt av bussen, (har jeg blitt fortalt), mens vi bodde der.
Cora ble så visstnok begravet i hagen, som hørte til huset vårt, i Storgata der.
Det andre jeg tenkte på var en gang mora vår skulle ta en ‘practical joke’, på oss andre, det vil si Arne Thomassen, Pia og meg.
Mora vår hadde kjøpt en marispanpølse, i butikken, og lot som om det var fiskepudding, og hun stod på kjøkkenet og skar opp marsipanen i skiver, som hun la på brødskiver da, på kjøkkenet, mens hun spurte Arne Thomassen og meg om noen ville ha brødskive med fiskepudding da.
Så mora vår kunne være litt av spøkefugl og, det er helt sikkert.
Selv om ingen av oss syntes det var så utrolig morsomt.
Mest dumt kanskje.
Men men.
Jeg skrev også det, at Arne Thomassen, snakket østlandsdialekt, i et av de forrige kapitlene.
Men han var egentlig ganske ordknapp, og brummet kanskje like mye som han pratet, (vil jeg vel si).
Så hvilken dialekt han egentlig pratet var kanskje ikke så lett å si helt nøyaktig, når jeg tenker mer på det.
(For å overdrive litt).
Men men.
Dit vi flyttet, etter at flyttebilen plutselig dukket opp, i Storgata, i Østre Halsen, det var til en hytte, ute i Brunlanes, som Arne Thomassen ganske nylig hadde vært med på å bygge da.
Det var innerst i en gårdsvei, og til høyre.
Veien gikk vel ikke lenger, det var bare skog, videre innover der.
Hvor i Brunlanes, som dette egentlig var, det er jeg ikke helt sikker på.
Men det var ganske nærme Stavern, og jeg mener at den delen av Stavern, som vi først kom til, (etter å ha kjørt i ti minutter kanskje), det var der hvor kirken er, osv.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Men men.
Det var ingen andre barn som bodde der, men Pia og jeg fikk et eget lekerom, på den hytta, som var ganske stor.
Der hadde vi platespiller og TV, husker jeg.
Og en Robin Hood-LP, (fra Disney vel), som jeg hadde fått av mora mi, ble mye spilt der, husker jeg.
Jeg husker også at vi så Plutti Plutti Plott, på TV der, en jul.
(Antagelig jula 1974 vel).
Det TV-programmet husker jeg at jeg syntes var veldig artig.
Det var ikke do der, da vi flytta dit, så vi måtte gå ut i skogen, med noe dopapir da, hvis vi ikke tørket oss bak med noen blader.
Så sånn sett var det veldig primitivt.
Vi var ofte på skogturer osv., i Larvik-disktriktet, på søndager osv., med mora vår, i de første årene vi bodde nede i Larvik-distriktet.
Og da var det sånn at vi fikk beskjed av mora vår, om å tørka oss bak med noen blader, eller noe sånn.
Hvis vi måtte gjøre vårt fornødne.
MOra vår var ikke så snobbete, sånn sett.
Men men.
Etterhvert, så fikk vi et slags klosset, som kanskje er i bobiler osv., som var uten vann, men det var ihvertfall en do da.
Så sånn var det.
I den hytta, (som var ganske stor da), så hadde jeg mitt eget rom, husker jeg.
Denne hytta var veldig øde, og jeg ‘klikka’ helt, en gang som mora vår tok oss med på supermarkedet Thorfinns, i Larvik.
Jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, og skrålte kanskje litt, for jeg kjeda meg kanskje litt, ute i skogen der.
Vant som jeg var, med å gå i mange forskjellige butikker, på Østre Halsen.
Så da vi kom hjem, den dagen, så ba min mor, Arne Thomassen, om å gi meg juling.
Så fikk jeg juling, på ‘blanke messingen’, av Arne Thormod, på rommet mitt.
(Den eneste gangen jeg har fått juling sånn vel).
Og måtte så ligge på rommet mitt, hele dagen.
(Selv om jeg gikk ut etter noen timer).
Så det var ikke sånn at det var lov å løpe, eller noe.
Mora vår ville visst at vi skulle stå helt stille utafor inngangsdøra til supermarkedet, av en eller annen grunn.
Men men.
Den første jula her, var litt artig, på den måten, at vi åpna de fleste pakkene, på lille julaften vel.
Også dro vi inn til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som da bodde i Nevlunghavn.
Så dette var kanskje jula 1975.
For de flytta vel til Nevlugnhavn, våren eller sommeren 1975, hvis jeg ikke tar helt feil.
Ihvertfall, så var det sånn, at det ikke var bad, på den her hytta.
Så vi pleide å dra inn til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, hver søndag, og bade, Pia og jeg.
Mora vår bada vel kanskje der også, det er mulig.
Men jeg tror ikke at Arne Thomassen gjorde det.
Men men.
Han hadde kanskje tilgang til bad på kontoret, det skal jeg ikke si noe om.
Det var vel bad på den hytta forresten, men ikke badekar da.
Og heller ikke dusj vel.
Kun en vask, tror jeg.
Det var Arne Thomassen, som hadde tipset Ingeborg og Johannes, om det store skipperhuset, i Blombakken, i Nevlunghavn, hvis jeg ikke tar helt feil.
Jeg husker at Arne Thomassen dreiv og jobba med å bytte ut noen gulvplanker, eller noe, i første etasje, i det huset i Blombakken, på den tiden, som Ingeborg og Johannes flyttet inn der.
Det tok kanskje 15 minutter, eller noe, for oss å kjøre, fra hytta vår i Brunlanes, til Ingeborg og Johannes da.
Mora vår hadde flere mini morris-er og folkevogn-bobler som ble byttet ut rimelig ofte da.
Så det var vanskelig å holde oversikten, over hvordan bil vi hadde, kan man nesten si.
Arne Thomassen kjøpte en rød sportsbil, til mora vår, med kalesje, mens de var sammen, men det var kanskje senere.
(Og den klarte ikke mora vår å kjøre, var det vel, så den hadde hun ikke lenge).
Men Arne Thomassen hadde også en stilig Rover, av noe slag, som mora vår noen ganger kjørte.
En gang, så tok mora vår en 360-graders piruett, med den bilen, på vei hjem fra bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Dette skjedde ved et byggefelt, (hvor mora mi hadde en venninne, forresten), like før Helgeroa.
Men det var ingen andre biler, på veien, så det gikk greit.
Dette var om vinteren og det var glatt da.
Det hendte også at vi så rådyr, når vi kjørte tilbake fra Nevlunghavn, på søndagskveldene.
Mora vår kunne si at ‘der danser alvene’, når vi så frostrøyk da, i skogen, langs veien.
Men men.
De søndagene i Nevlunghavn, kunne være ganske slitsomme.
Vi måtte sitte i timer, (virket det som i hvertfall), ved matbordet, og det var alltid desert, og middagen skulle man spise sakte og dannet da.
Bestemor Ingeborg var jo fra general- og adelsfamilier, i Danmark, så hun drev å terpet inn bordskikk da, i Pia og meg, mens vi hadde disse nesten sermonielle søndagsmiddagene der, i Blombakken, på midten av 70-tallet.
Det var jo ganske kjedelig å bo der, ute i skogen.
Og en gang vi kjedet oss veldig, så fikk jeg med Pia på å leke doktor nesten, på lekerommet vårt der.
Vi tok av oss alle klærna, og så på hvordan vi så ut nakne, før mora vår og Arne Thommasen våkna.
Så sånn var det.
Dette gjorde vi vel to ganger, tror jeg, i løpet av den tiden vi bodde der ute i Brunlanes.
Og det var vel mest for å unngå å ‘dø av kjedsomhet’ vel, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi fikk nesten aldri godteri.
Pia og jeg hadde bodd hos Cathrine Gran og de, en gang, mens mora vår var i London, var det vel.
(De bodde i et stort, hvitt hus, i utkanten av Stavern, mot Larvik vel).
Og det hendte at vi møtte Cathrine Gran og mora og broren, i Stavern.
En gang, så var vi på Knutsen og Ludvigsen-konsert, i Stavern, sammen med dem.
En annen gang, så skulle vi gå til en butikk der, like ved kirken vel, (den fine rød og gule kirken de har der, for de som har vært i Stavern).
Så så jeg en sånn plastbeholder, med tyggegummikuler, i kassa, i den butikken der da.
Og det var jo ikke butikker, der vi bodde, så jeg savna kanskje det, å kjøpe godteri i butikker, som jeg gjorde, på det forrige stedet vi bodde, på Østre Halsen.
Så jeg løp bort til tyggegummi-beholderen, og var så glad for at jeg skulle få godteri, så jeg tok mange tyggegummi-kuler ut av den boksen, mens dama i kassa så forskrekket på.
Cathrine Gran, (som vel er niese av han som eide Grans Bryggeri, tror jeg), syntes det her var morsomt, og løp etter meg, bort til godteriet, og hun begynte også å ta masse tyggegummi-kuler.
(Vi var cirka like gamle vel).
Men så fikk vi kjeft, (eller tilsnakkelse ihvertfall), av mødrene våre.
Jeg fikk ihvertfall det av mora mi, i butikken der, husker jeg.
Det var jo så øde ute i Brunlanes der, så jeg hadde glemt hvordan det var, å handle godteri i butikken, kan man kanskje si.
Og gleda meg kjempemye til å få godteri da.
Og gikk berserk da, i den butikken, i Stavern.
Men men.
En gang, mens søstera mi og meg, var utafor hytta der, så kom det plutselig en Mercedes kjørende, og inni den så satt vår far.
Da hadde vi ikke sett han, siden vi bodde i Vestmarka, og jeg løp fram til faren min, og ville inn i bilen da, og bli med til Ågot og Øivind på Sand da.
Jeg hadde jo ikke sett faren min på lang tid, og det var jo sånn, i Østre Halsen, at vi nesten ropte på ‘pappa’, når vi grein, og ikke ‘mamma’.
Siden jeg syntes at mora vår var litt kald og streng da, for å si det sånn.
Men men.
Faren vår ba meg gå inn til mora vår, og si det, at han hadde penger til henne.
(Dette var nok snakk om barnetrygd, som han skyldte).
Vi gikk etterhvert inn og sa det til mora vår.
Det som skjedde da, var at mora vår låste døra, og vi fikk ikke lov til å gå ut.
Så vi satt der inne, og så på faren vår i bilen.
Noe som var ganske trist, for vi, (eller ihvertfall jeg), savna jo faren vår.
(Som vi ikke hadde sett på et år eller to da vel).
Men men.
Så var det sånn, at Arne Thomassen en dag, (en søndag antagelig), tok med Pia og meg, på en lang gåtur, i skogen, rundt hytta.
Vi gikk til et sted det var noen gamle steiner, eller noe sånt, tror jeg.
(Jeg husker ikke nøyaktig hva det var, men det var noen severdigheter, eller noe, tror jeg.
Kanskje noen runestener, eller noe?
Dette var midt ute i skogen, så det er mulig jeg misforstod og.
Hvem vet.
Men det er jo et kjent vikingdistrikt, som heter Skiringsdal, eller noe, i Larvik-distriktet.
Så kanskje det var noe fra vikingetiden, eller noe, som vi så der.
Har jeg tenkt i det siste, ihvertfall.
Selv om jeg ikke tørr si noe sikkert.
Hvem vet.
Hm).
Da vi kom tilbake så hadde det skjedd noe.
Og seinere, så fikk vi vite det, at bestemor Ågot hadde vært der, og at mora vår hadde dyttet hu ned trappa, til hytta, og at bestemor Ågot hadde brukket armen.
Så sånn var det.
(Bestemor Ågot prøvde nok å overtale mora vår, til å la faren vår, (hennes sønn), få samvær med Pia og meg, i ferier osv., igjen).
Jeg tror ihvertfall at dette må ha vært den samme dagen, i ettertid.
Men men.
Vi fikk også en ny hund, når vi bodde, i Brunlanes.
Den het Rex, og var en engelsk setter, som var veldig lite dressert egentlig.
Men men.
En søndag, (var det vel), som Pia og jeg våknet før mora vår og Arne Thomassen, (noe vi vel pleide å gjøre, ihvertfall på søndagene).
Så ville Rex ut.
Og jeg slapp ut Rex da.
Så løp Rex ut i skogen, og jeg etter, i pysjamasen vel.
Og Rex løp lenger og lenger inn i skogen da.
Og jeg etter.
Til slutt ga jeg opp, men jeg turte ikke å gå tilbake til hytta, med en gang.
Jeg så at Arne Thormod kjørte forbi, på veien inn til Stavern vel, (av en eller annen grunn).
(For man kunne se litt av veien, fra skogen, for den veien svinget liksom innom den delen av skogen da, eller hvordan man skal forklare det).
Så gikk jeg tilbake til hytta.
Og Rex kom seg også tilbake til hytta.
(Selv om jeg ikke husker hvem som kom seg først tilbake til hytta.
Men men).
Jeg fortalte mora mi at jeg hadde sett at Arne Thomassen kjørte forbi, på veien.
Så sånn var det.
En annen søndag morgen, så beit Rex tak av øret, på en bamse jeg hadde, som jeg kalte Bamse Brakar, (det var mora mi som fant på det navnet).
Jeg holdt i bamsen, og Rex beit tak i øret, og ville ikke slippe før øret var revet av da.
Den bamsen var visst en dåpsgave fra Unse, (Heegaard f. Trock-jansen, min mors fille-tante), eller Meme, (baronesse Magna Adeler f. Nyholm. Min mors grandtante, (har jeg senere funnet ut)), eller noe, i Danmark.
Jeg var glad i den bamsen faktisk, (jeg var kanskje litt trist på den her tiden, som vi bodde alene, i skogen), og hadde den en gang med til bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Bestemor Ingeborg så at bamsen manglet et øre, og spurte om hun skulle fikse øret, på bamsen.
Jeg sa det var greit, og bestemor Ingeborg strikket på øre faktisk, med brunt garn, på bamsen.
Jeg ble litt skuffet, siden det nye øret, ikke så likt ut, som resten av bamsen, som var mer gyldent brun vel.
Men men.
Så etter noen uker vel, så tok jeg en saks, og klippet av det nye øret, som bestemor Ingeborg hadde strikket, på Bamse Brakar da.
Men men.
Jeg fylte fem år, mens vi bodde på den hytta, i Brunlanes.
Og mora mi kalte meg ‘fem-øringen min’, eller noe sånt.
Så vi bodde der sommeren 1975, det husker jeg helt sikkert.
Søstera mi hadde faktisk bursdagsselskap, ute i Brunlanes der.
Jeg er ikke sikker på om det var i desember 1974, eller i desember 1975.
Hm.
Vi bodde vel i Toppen 4, fram til sommerhalvåret 1973.
Og så i Vestmark, fram til sommerhalvåret 1974.
Og så i Østre Halsen, fram til sommerhalvåret 1975.
Så det her må vel ha vært i desember 1975, vil jeg vel tippe på.
Da henta mora vår og Arne Thomassen, en ‘bøling’ unger, ute i Østre Halsen.
Arne Thomassen hadde en stor bil, husker jeg, og jeg husker at Morten også fikk være med.
Han var vel det nærmeste jeg hadde en kamerat, ute i Østre Halsen der.
Jeg tok med Morten opp på loftet, og viste han at det lå haglepatroner der.
Ellers skjedde det vel ikke så mye mer.
Jeg lurer på om de haglepatronene kunne ha vært onkel Martin sine.
Onkel Martin fikk noen ganger låne Rex, når han var på jakt.
Han gikk vel på landbrukslinje, eller noe, på en skole i Melsomvik, eller noe, tror jeg.
Og onkel Martin hadde et rom faktisk, i huset til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.
Så julen 1975, (må det vel ha vært), så var Ingeborg, Johannes, mora vår, Arne Thomassen, Martin, Pia og jeg, og feiret jul, i det skipperhuset, til Ingeborg og Johannes, i Blombakken, husker jeg.
Martin hadde kjøpt en singel, til meg, (jeg mener det må ha vært det her året, hvis ikke året etter).
Og det var ‘Andungen Kvakk Kvakk’, som var på barne-TV.
Så sånn var det.
Men men.
Mens vi bodde i Brunlanes, så flytta det en gutt dit, fra Nord-Norge, til den skogsveien, som vi bodde i.
Han bodde i en hytte, (eller om det var et hus), litt lenger ned mot bilveien, inn til Stavern da.
Han prata jeg med da, en dag, for mora mi og Arne Thomassen fortalte om han gutten da, siden jeg ikke hadde noen lekekamerater der.
Men da var jeg vel blitt litt sky kanskje, fra å ha bodd der ute i skogen, en stund.
Og jeg prata bare med han gutten en gang, enda vi var de eneste ungene uti der.
Mora spurte hvorfor jeg ikke hang med han gutten.
Og jeg forklarte det, at han prata bare om dokker.
For han spurte sånn, ‘hvor bor dokker’, osv.
Så jeg syntes han prata rart da.
Han var vel grei sikkert, men jeg var vant til å ikke ha noen lekekamerater der.
Så jeg måtte ta det litt gradvis.
Man kunne ikke bare bestemme seg for å bli kamerater, mente jeg.
Man måtte liksom bli kjent med personen, osv.
Og ikke bare si at den og den, fra et annet sted kanskje, var kameraten.
Men men.
At sånt kunne ta litt tid da, så det var ikke sånn at jeg gikk og besøkte han nye gutten hele tida, for å si det sånn.
Men men.
Selv om jeg vel sa ‘hei’, hvis jeg så han.
Men men.
Pia og jeg pleide også noen ganger å gå helt ned til asfaltveien, inn til Stavern, (og andre veien da, til Nevlunghavn kanskje), og se.
Der var det vel bare noen postkasser og sånn.
Men det var så kjedelig der, så noe måtte man gjøre liksom.
Men men.
Det var bare å gå langs den gårdsveien da.
Og noen ganger gikk jeg vel kanskje litt ute i skogen.
Rex kunne jeg ikke gå tur med, for jeg for liten, og Rex var for vill.
(Selv om de prata om å ta med den hunden på dressurkurs).
Men men.
Plutselig bare forsvant Rex, og den hadde visst blitt avlivet, tror jeg.
Noe sånt.
Noe jeg syntes var trist.
Den hunden var kanskje vill og vanskelig å få til å høre.
Men jeg syntes at den hunden var morsommere enn Cora, for eksempel.
Men men, det var kanskje fordi at jeg var yngre, på den tiden, som vi hadde Cora.
Men men.
Så da ble jeg nok litt trist, når vi ikke hadde Rex lenger.
Men men.
Vi bodde vel på den hytta, ute i skogen, i et års tid.
(Selv om det kanskje kunne virke lenger).
Så flytta vi til Mellomhagen, som også lå på Østre Halsen.
Som Storgata hvor vi hadde bodd før.
Men Mellomhagen lå lenger unna Hvittensand, og nærmere Skreppestad-blokkene, for de som kanskje er litt kjent på Østre Halsen.
Så sånn var det.
Hva som skjedde i Mellomhagen, det skal jeg prøve å få skrevet mer om i neste kapitell.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
PS.
Vi lærte forresten å skrive navnene våre, og sånn, der i Brunlanes, husker jeg.
Mora vår ga oss papir og tegnestifter da, var det vel, og lærte oss det, rundt stuebordet der, en høstkveld, var det kanskje.
Så jeg hadde såvidt lært å skrive navnet mitt og sånn, ihvertfall, før jeg begynte på skolen.
Så sånn var det.
PS 2.
Det var sjelden vi hadde gjester der.
Men en søndag morgen, så stod det en stor pakke After Eight, på stuebordet, husker jeg.
Den var halvspist vel.
Og da hadde dem hadde noen gjester der, mener jeg å huske, og de hadde sikkert tatt med den sjokoladeesken da, som en sånn gave, som man har med noen ganger, når man er invitert på middagsselskap, og sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
