Jeg har prøvd å forklare litt om hvordan bestemor Ingeborg var, på bloggen.

Men det er ikke så lett, for hu var ganske spesiell.

Men, jeg var jo så vant med henne, så jeg har kanskje ikke helt klart å forklare.

Men, nå kom jeg på en episode her, så kan jeg forklare gjennom å beskrive den episoden.

Og det var da jeg var tenåring, på 80-tallet, og da hadde jeg kanskje en kvise på haka da, som tenåringer noen ganger har.

(Jeg var vel ikke den som hadde mest kviser, i klassen, på ungdomsskolen, for eksempel.

Det var vel Erland Borgen, mener jeg, som jeg husker at ei jente i klassen over, på skolebussen, sa at hadde noen fæle og gule og betente kviser vel.

Men men.

Mens jeg kanskje bare hadde en eller to eller kanskje maks tre kviser samtidig.

Men jeg hadde dem helt til jeg var cirka 30 kanskje.

Men jeg fikk ikke de før jeg var på videregående da, for jeg var vel den siste gutten i klassen, som kom i puberteten.

Noe sånt).

Men da så sa bestemor Ingeborg dette: ‘Et barnebarn av Ingeborg Heegaard har kviser!’.

Akkurat som om det var verdens undergang.

Så hu ville prøve å bryte meg ned, (bestemor Ingeborg), nesten så ofte hu hadde sjangsen, vil jeg si.

(Det var ikke langt unna, ihvertfall).

Istedet for å si, for eksempel, å jeg skal høre på apoteket, sånn at du får noe som virker mot kviser.

Eller som mora mi sa, at da hu var ung, så fikk hu også kviser, sa hu, og da hadde hu tatt på litt Nivea-krem, akkurat da kvisene var iferd med å gå bort, sa hu.

Og da hadde hu ikke fått arr, sa hu.

Så jeg må innrømme at jeg kjøpte noe sånn krem, jeg og, og gjorde som hu forklarte da.

Men kanskje ikke akkurat Nivea, for den var mer utbredt i gamle dager, tror jeg, men noe sånn Oil of Ulay, eller noe da.

Og det funka, tror jeg, for da fikk jeg vel ikke arr etter de kvisene, tror jeg.

(Uten at jeg er noe ekspert på det).

For jeg jobba jo i butikk, og sånn, med mange hundre kunder innom hver dag.

Så da var det vel greit å ikke ha så mye kviser og arr og sånn, i trynet.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog