-
PS.
Jeg pleide å gå en omvei hjem fra skolen.
For vi hadde tre bøllete nabogutter, i Mellomhagen.
Pål Andre, (som var et år eldre enn meg).
Og han hadde en storebror og en lillebror.
Og de dreiv med kryning, osv.
Så jeg pleide ikke å gå Mellomhagen hjem alltid.
Men jeg kunne gå om Shell der, og om Tjøllingveien der.
Eller jeg kunne gå gjennom skogen, og komme ut ved Shell der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
PS.
Jeg lærte å sykle, det året jeg fylte 6 år, tror jeg.
Altså i 1976.
Og da sykla vi sykkeltur, jeg og mora mi og Arne Thomassen.
Og Pia satt bakpå sykkelen til Arne Thomassen.
(Ut mot barnehagen og Bergsli-hallen der, fra Mellomhagen).
Og på tilbakeveien, opp den bakken, mot avkjøringa til Østre Halsen sentrum, så fikk Pia foten i eikene til sykkelen, som Arne Thomassen kjørte.
Så Pia måtte på sykehuset, for hu hadde forstua beinet.
Og den samme sommeren, så var vi på besøk, hos hu venninna til mora mi.
Og da var det et slags marked, ved marinaen, på Halsen.
Hvor man kunne vinne eller kjøpe ferske reker, eller noe sånt.
Og da måtte Pia hinke rundt der, på krykker, eller om hu gikk med gipset bein.
Og da klagde Pia, til mora vår, men mora vår ville ikke dra hjem.
Så Pia måtte gå rundt der med vondt i beinet.
Så mora var noen ganger kanskje ikke så hensynsfull.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
PS.
I nabohuset der, så bodde Inger Lise og dem vel.
Hu var vel et år eldre enn meg, tror jeg.
Eller like gammel.
Noe sånt.
Men hu hang vi ikke så mye med.
Men det pleide å dukke opp noen jenter der, som ropte på ‘Erik og Pia’.
Og det var Jorun og de, mener jeg.
Jorun, var vel et par år eldre enn meg.
Og hu var veldig glad i sånne Lovehearts-godteri.
Som hu noen ganger, (ihvertfall en gang), ga til meg, og leste hva som stod på dem da, på engelsk vel.
Men men.
Jeg hadde også en kamerat, som het Morten vel, som var på besøk engang jeg rappa noe øl og brus, hver gang jeg gikk ut en annen dør vi hadde, der hvor Grans-øl kassa og Grans-brus kassa stod.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
En gang, som jeg var tre-fire år da.
(For vi flytta dit, da jeg var tre år.
Og flytta til Brunlanes, da jeg var fire år).
Så sendte mora mi meg, på Samvirkelaget, en morgen, for å kjøpe to liter melk.
Jeg tror det her var før 2-literne kom.
Så det var snakk om 2 x 1 liter melk da.
Og det var før Lettmelka kom.
Så det var snakk om H-melk da.
Men men.
Men så var de utsolgt for melk, på Samvirkelaget.
(Jeg lurer på om dette kan ha vært den første hverdagen etter påskeferien, eller noe).
Og da, så gikk jeg til en annen butikk.
(Ikke den jeg pleide å kjøpe karameller i, av en eller annen grunn.
(Kanskje melkebilen stod utfor der, sånn at det var vanskelig å gå fram dit?)
Men til en butikk som var litt lenger unna, ned mot sjøen).
Men der var de også utsolgt for melk.
Begge butikkene venta på melkebilen.
Så jeg gikk tilbake til Samvirkelaget.
Og de hadde vel fortsatt ikke fått melk.
Så da kjøpte jeg godteri, for de 3 kronene, som jeg hadde fått sendt med meg, av mora mi.
Så skjønte jeg det, når jeg kom hjem, at jeg ikke måtte vise godteriet, til mora mi.
Så jeg gjemte det, rett på innsida av gjerdet til naboen, eller noe, mener jeg.
Så lurte mora mi fælt på hvor penga var.
Så sa jeg det, at jeg hadde mista de kronestykkene, nedi et sånt sluk, mellom fortauet og veien.
(Et sånt sluk for regnvær, osv).
Så kom plutselig mora mi og sa det, at noen fylliker hadde lagt noe godteri i hagen til Inger Lise og de, som hu hadde funnet da, og spiste opp vel.
Så da måtte jeg konse for å ikke avsløre meg selv, må jeg innrømme.
Men men, jeg klarte såvidt å holde fatningen.
(Jeg innrømte ihvertfall ikke noe).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
PS.
Søstra mi, Pia, og jeg.
Vi ble nesten overkjørt av bussen en gang, da vi gikk over fotgjengerfeltet, over Storgata.
For vi var så små, at bussjåføren så oss ikke.
(Han stod på holdeplassen, og noe tok tid da.
Å ekspedere en kunde sikkert.
Så vi ble stående og vente på bussen.
Så til slutt så sa jeg til søstera mi, at nå går vi.
Og akkurat da så begynte jo selvfølgelig bussen å starte.
Så om det var ei heks på bussen, som venta til akkurat riktig øyeblikk, med å finne fram småpenger nok, til billetten.
Til vi var midt i veien?
Hvem vet.
Men men).
Men ei dame, løp ut i veien, og stoppa bussen, like før den kjørte over oss.
Så det var flaks, det er helt sikkert.
Hunden vår Cora, (en schafer vel), ble kjørt over av bussen visstnok.
Den er begravet i hagen utafor huset der vi bodde, sa mora mi en gang.
Men men.
Så sånn var det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
PS.
Der var det en ‘flokk’ med unger, som såvidt visste hvem vi var, og som vi leika med.
Men vi hadde ingen avtale, om å få vente hos noen, til mora vår kom tilbake.
Så til slutt så stod Pia og jeg der igjen aleine, når alle ungene hadde gått inn for å spise middag.
(Det her må vel ha vært en søndag, om våren eller høsten vel).
Kalde var vi og, for vi hadde lekt i flere timer.
Og mora vår, var i Larvik, cirka en mil unna vel.
Og vi visste vel ikke nøyaktig hvor i Larvik heller.
Men men.
Så vi begynte å gå litt rundt der, for å få varmen.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så gikk vi bort til Samvirkelaget, (som var stengt), og jeg glante på potetgull-eskene, husker jeg, for jeg var sulten:
PS 3.
Så gikk vi bort til Shell, (som het Gulf, enda tidligere på 70-tallet):
PS 4.
Der møtte vi tilfeldigvis et eldre ektepar, som gikk søndagstur.
Jeg tagg, og forklarte at vi var så sultne, og da fikk vi fem kroner hver, til potetgull, av en mann i 50-åra kanskje, som gikk søndagstur, med kona vel.
Søstera mi, Pia, gjenkjente naboene fra Mellomhagen.
Et ektepar i 30-åra vel.
Mannen var politimann.
De gikk også søndagstur.
Og vi fikk lov å bli med dem, (etter at jeg hadde kjøpt potetgull).
Jeg syntes han var litt streng, fra da vi var naboer.
Så jeg kjente ikke de så godt.
Så det var første gangen jeg var inne hos dem.
Jeg fikk brødskive med sukker på.
Det hadde jeg aldri spist før.
Men han politimannen, sa at det var godt.
Så fikk jeg de til å ringe bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
(For jeg var ikke helt sikker på hvor mora mi var.
Men hu hadde visst vært hos Arne Thomassen, som var på hotell Victoria, mener jeg, i Larvik.
Av en eller annen merkelig grunn vel).
Så kom bestefar Johannes, og henta oss.
Og vi lå over hos han og bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, til dagen etter vel.
Så kom mora vår og henta oss der vel.
Og jeg prata vel ikke så mye med henne da, tror jeg, for det var veldig uansvarlig oppførsel av henne, syntes jeg.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
