Hvis jeg skulle brukt moderne språk, (eller New Age-språk, er det kanskje), så kunne man vel sagt, at ‘Ågot-huset’, hvor jeg var mye, etter at mora mi sendte meg til faren min, som niåring, i 1979, var en ‘tankesmie’:

http://no.wikipedia.org/wiki/Tankesmie

PS.

Jeg tror jeg må si at min farfar, Øivind Olsen, var en intellektuell.

Han fikk slag, etter at jeg hadde bodd der et par år kanskje, men de par første årene jeg bodde hos faren min, så var han helt, (eller kanskje til og med veldig), klar, vil jeg si.

Og jeg var jo i Ågot-huset hver dag, for bestemor Ågot lagde middag til meg, siden min far var ungkar, da mora mi sendte meg til faren min, høsten 1979.

Og i pauser fra arbeidet på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, seinere Strømm Trevare A/S, på 80-tallet, da min far tok over mer og mer), så ville min farfar og min far og onkel Håkon diskutere nyhetene åpent da, vil jeg si.

Og andre ting.

Mens jeg, (som var ni år), ville kanskje stille spørsmål, eller si noe dumt da.

Noe sånt.

Mens Ågot, (som man vel kanskje ikke kunne si at var like intellektuell, selv om hun også var der).

Hu ville kanskje si ‘Å’, eller noe sånt da.

Men men.

Men hu ville kanskje ikke bidra like mye til debatten/diskusjonene.

(Kan man si).

Men hu var mye på kjøkkenet osv., da.

Så jeg var på bølgelengde, vil jeg kanskje nesten si, med min farfar, Øivind Olsen.

(Selv om jeg nok ikke var like mye på bølgelengde, med min far, Arne Mogan Olsen.

Min far er en mer lukket person, enn min farfar vel var, vil jeg si.

(Ihvertfall ovenfor meg, vil jeg si).

Men men).

Min farfar ville fortelle meg ting som at tante Ellen ble borte i Oslo, da hu gikk på forsøksgym der, på slutten av 60-tallet vel.

Og at bestefar Johannes, (min morfar), måtte dra inn til Oslo, for å leite etter henne.

Han ville kommentere om nyhetene, og si sin oppriktige mening, om hva de forskjellige politikerne sa, og hadde sagt, i årene før.

Og han ville kommentere om leger og journalister, og det som var.

Han ville også lære meg å pugge stasjonene på Vestfoldbanen.

For jeg ble sendt med toget til Larvik, cirka hver tredje uke, fra høsten 1979, mens jeg fortsatt bare var 9 år da.

Så sånn var det.

Så jeg husker fortsatt mye av det som ble diskutert, i den ‘tankesmia’, eller hva man skal kalle det, Ågot-huset, (som jeg kaller det huset nå).

Og der må jeg si at det var min farfar, Øivind Olsen, som bidro mest.

For han var veldig oppriktig, alltid, vil jeg si, og hadde meninger om mangt.

Og han var også belest, og leste aviser, leksikon, fulgte med på nyhetene og andre TV-program, og løste kryssord, osv.

Så han tok opp mange tema på en innsiktsfull måte, vil jeg si.

Som jeg fortsatt husker, og som jeg kanskje noen ganger lo litt av da, men som jeg nå kanskje begynner å lure på, om han hadde rett angående.

(Som det med at han ikke trodde på hydrogenbomba til amerikanerne, osv.

Hvordan kunne hydrogenbomba drepe menneskene men la husene stå, sa bestefar Øivind en gang, til faren min, i Ågot-huset da, husker jeg, etter en arbeidsdag en gang, rundt 1980, kan det vel kanskje ha vært).

Så det var artig for meg, som en ni år gammel gutt, oppvokst i Larvik, å være med i den tankesmia, må jeg si.

Faren min jobba ofte fler timer enn min onkel Håkon og min farfar Øivind.

Og da satt Øivind og jeg i stua, og leste aviser og ukebladene til Ågot, må jeg innrømme, for det var grenser for hvor lenge man kunne lese i Aftenposten og Drammens Tidende.

Men onkel Håkon, han dro hjem klokka 16, kanskje for å spise middag igjen?

Hva vet jeg.

Dem spiste middag klokka 13, husker jeg, hver dag.

Og Ågot lagde ny middag, til meg, litt seinere, da jeg kom hjem fra skolen da.

Noen ganger rester osv., ikke sånn ganske proteinrik-mat, (med kyllingfilet og burgere av 100% kjøtt osv.), som jeg spiser nå, men mer karbohydrat-rik, vil jeg si, (med grøt og mye poteter osv.), hvis jeg skal forklare det på en moderne eller New Age-måte.

Så vi hadde nesten en bastion, vi i Olsen-familien da, (selv om mora mi hadde forrandra navnet mitt til Ribsskog, og faren min glemte å forrandre det tilbake, selv om tankesmia Ågot-huset bestemte at jeg skulle hete Erik Olsen).

Men men.

Så det savner jeg litt, må jeg si, den tryggheten som jeg syntes det var, å være del av den ‘tankesmia’ da, eller hva man skal kalle det.

Faren min forrandra seg, etter at bestefar Øivind døde, da jeg var sånn 12 år kanskje.

Han kom opp til Leirfaret, hvor jeg bodde aleine, (han bodde hos Haldis Humblen i Havnehagen), og jagde kameratene mine, som jeg spilte fotball med.

(Dette var egentlig kameratene til Petter og Christian Grønli.

Men mora deres, Tove Grønli, døde, da jeg var 11 år, eller noe, men jeg var kamerat med dem da, siden faren min kjente mora deres, og arva disse kameratene da, må jeg nesten si, som var ganske reale, de fleste av dem vel, (uten at jeg egentlig kjente dem så godt).

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Og mens min fars foreldres hus, var som en tankesmie, (ihvertfall på sitt beste).

(For det kunne også være som en barnehage, når min onkel Runar, kom med alle ungene sine, fra Follo, osv., noe han gjorde kanskje en helg hver måned, i gjennomsnitt.

Og da syntes jo jeg at det også var artig.

For jeg var jo bare ni år, da jeg flytta til faren min, og jeg syntes det var litt morsomt å få være litt barn og.

Siden jeg var som en voksen nesten, og var med i tankesmia, og jobba på verkstedet og hjalp faren min å levere vannsenger og køyesenger, osv., til Oslo, til vanlig).

Så var min mors foreldre, (Ingeborg og Johannes Ribsskog), sitt hus, i Nevlunghavn.

Det var som et museum, eller en antikvitetsforretning, eller en bridge-klubb, eller en offisersmesse, eller en adelsforening.

Noe sånt.

Det var et veldig fokus på å oppføre seg korrekt og på dannelse da.

(Man måtte liksom vokte hvert eneste ord man sa.

Og man måtte passe seg, nesten for å bevege seg, i tilfelle man gjorde et eller annet som var galt da.

(Selv om jeg overdriver litt nå, det var lov å gå litt rundt der og se og sånn.

Det var vel ingen som sa noe på det.

Men hvis man blødde neseblod, en gang, da ble ikke det glemt igjen liksom.

Da lå det avispapir på alle gulvene, neste gang man dukket opp der.

Som bestemor Ingeborg hadde lagt ut da.

Sånne ting som nesten gikk ut på å gi deg et stikk i sjela di, liksom.

(Kunne det virke som ihvertfall, at var meningen, med noen av tingene som bestemor Ingeborg sa og gjorde.

At meningen var å såre, eller tære på deg.

Av en eller annen grunn).

Noe sånt.

Men men).

Som man selv kanskje bare syntes var vanlig/normalt.

Men men).

Det var lange søndagsturer, som skulle hjelpe å danne kroppen da sikkert, sånn at sjelen skulle bli bra dannet og da, antagelig.

Mens min fars foreldre, de gikk aldri søndagstur da, for å si det sånn.

Og tonen ved søndagsmiddagene, i Nevlunghavn, var også mye mer formell, vil jeg si, enn tonen i ‘Ågot-huset’, på Sand.

Selv ikke på julaften var det vel like formelt der, som på en vanlig søndagsmiddag, i Nevlunghavn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men både min fars foreldre og min mors foreldre, hadde i høyeste grad, (må man vel si), møblerte hjem da.

Så har det kanskje gått litt nedover, med foreldra mine, som vel har bodd på hjem for sinnslidende, på Nøtterøy, (mora mi), og i vannsengbutikk, i Drammen, (faren min), osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Jeg vet ikke hva dem har i den tidligere vannsengbutikken, i Tordenskioldsgate, i Drammen, nå.

Jeg har vel ikke vært der på over 15 år, (siden midten av 90-tallet), tror jeg.

Men dem kunne kanksje hatt en sånn Deli de Luca-butikk der, tenker jeg.

Kanskje en sånn butikk hadde gått bra.

De kioskene/butikkene er visst veldig populære i Oslo, osv.

Og det finnes visst en Facebook-gruppe, som vil ha en sånn butikk til Drammen.

Bare noe jeg tenkte på.

PS 4.

Her er mer om dette:

http://www.facebook.com/group.php?gid=325732105570