PS.

Så selv om Rimi Nylænde, (hvor jeg gikk gradene, fra å sitte i kassa, til å bli assisterende butikksjef, årene etter militæret, fra 1993 til 1996), var en liten butikk, i Rimi-målestokk.

Så var dette likevel en utfordrende butikk, å drive, for kundene der, var mye eldre folk, som var vant til å handle på Balstad, (som var nesten som Jacobs på Holtet, hvis jeg har skjønt det riktig, i gamle dager), rundt 50-60 tallet kanskje.

(Lambertseter var jo Norges første drabantby.

Og de eldre kundene, som handlet på Rimi Nylænde, var kanskje blant de første som bodde i drabantby, i Norge da.

Men men).

Så selv om Rimi Nylænde, var en av de minste Rimi-butikkene i Oslo, omsetningsmessig, så var det mye kresne kunder der, så standarden måtte være bra der.

Men jeg tror at de fleste kundene der, var vant til meg, fra før, siden jeg hadde sitti i kassa der før, og jobbet på gulvet, og som aspirant og assistent der.

Så ei dame som bodde der, (fra Nord-Norge vel), kom med avisutklipp, fra Aftenposten osv., etter at det hadde vært ran der.

Og noen andre lånte penger av meg, innimellom.

Ei dame som het With, blant annet, det samme som båtmerket.

Ei dame fra Nord-Norge, som hadde dårlig råd da vel.

Og en pakistaner, som var taxi-sjåfør, eller noe, kanskje, og som drakk en del øl da.

Og da kom plutselig de unge døtrene hans innom og skulle ha jobb der da.

Men det ble litt feil, syntes jeg, at de ble sendt dit av faren sin.

Da visste jeg ikke sikkert om de egentlig ville jobbe der heller, selv.

Og vi hadde vel nok folk der og, på den tiden, tror jeg.

Selv om det kunne gå litt i bølger.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

(Og det var også en familie fra Tveita, (som jeg ikke hadde sett før men), mor og bestemor og en del unger vel, som måtte låne 500-600 av meg, en gang, for kortet deres var tomt for penger.

Og hu Line i kasse 1, (jeg satt og slo inn varene, i kasse 2 vel), så så bedende på meg, syntes jeg, som om at hu ville at jeg skulle hjelpe dem.

Så dette må vel ha vært mens jeg jobba som assistent der, at den familien fikk låne penger av meg, en lørdag, (lørdagsvaktene var ganske ‘seige’, for som leder, så jobbet man da fra 7 til 19, og jeg har alltid pleid å være b-menneske, så jeg har pleid å vanligvis jobbe seinvakter, så på lørdagene så gikk jeg ofte rundt stup trøtt, i 11-12 timer, og måtte liksom kjempe meg gjennom arbeidsdagen da. Men men), som jeg hadde ansvaret der da.

Men men.

Og denne familien, kom aldri tilbake med pengene, som lovet.

Så det endte med at jeg måtte gå av t-banen, (på linje 6, på vei hjem til Ellingsrudåsen), på Tveita da, og gå til adressen jeg vel fikk oppgitt av dem, for å få pengene tilbake.

Men da betalte de.

Uten å mukke, liksom.

Så hvorfor det gikk så langt, som at jeg måtte dra hjem til dem, for å hente de pengene, det veit jeg ikke.

Men 500-600 var mye for meg, som var assistent i Rimi, for det var bare 140-150.000 i året vel, og det var langt under gjennomsnittslønna i Norge, på den tida.

Men men).

Så jeg har altså vært butikksjef da, på en butikk, som tidligere var ganske viden kjent, og populær, (for det fantes vel ikke så mange selvbetjeningsbutikker, på 50-tallet osv., da), og som het Rimi Nylænde, (eller gamle Balstad da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på, da jeg så det Google-søket.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg vant også premie i en konkurranse, som butikksjef, da jeg drev denne butikken, (Rimi Nylænde).

Det var vel påsken 1999 kanskje.

Ihvertfall var det ikke lenge etter at vi hadde flytta fruktavdelingen til inngangen.

Dette var vel i begynnelsen, mens jeg var butiksjef der.

Så det kan ha vært litt før påsken 1999 og.

Men Jan Henrik aka. Jan-ern, var vel assistent da, så hu Wenche Berntsen hadde sykmeldt seg, tror jeg.

Men men.

Og da vant butikken 2. plass, eller noe, tror jeg, i fruktleverandøren, (Norgesfrukt?), sin appelsin-selge-konkurranse.

Vi vant en tursekk og to flasker vin.

Og jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle gjøre dette, sånn at Jan Henrik ikke ble sur.

(For han kunne være litt vanskelig, (eller dorsk er kanskje det rette ordet, eller som en bortskjemt unge kanskje), som medarbeider/leder-kollega, syntes jeg).

Så jeg lot Jan Henrik få tur-sekken.

Og så tenkte jeg det, at da tar jeg begge vinflaskene.

Men jeg turte ikke det, i tilfelle Jan-Henrik skulle synes det var urettferdig, og begynne å ‘sur-mule’.

Så jeg lot han få den ene vinflaska og.

Så jeg fikk bare en flaske rødvin, eller noe.

Men kanskje Jan-ern da begynte å surmule, siden jeg ‘rappa en del av gaven hans’?

Det kan godt tenkes, kjenner jeg han Jan Henrik rett.

(For å tulle litt).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg vant faktisk en konkurranse også her, i den første butikken jeg var butikksjef i.

Nemlig på Rimi Nylænde aka. gamle Balstad.

Og ikke bare på Rimi Langhus, hvor jeg jo vant Rimi Gullårer, for andre halvår 2001.

En konkurranse som vel var mye mer prestisjefull.

Og som jeg har skrevet opp på CV-en.

Jeg kan vel ikke akkurat skrive appelsin-salg-konkurranse, på CV-en.

Vi får se hvor mye det er plass til på den CV-en.

Vi får se.