Nå lurte jeg på om det kunne være han Jan Henrik, som jeg nevnte i den tredje siste bloggposten vel, som tuller.
Jeg skjønte det ble noe krøll med han, siden Stian, den nye assistenten, sa et eller annet, da han Jan Henrik nettopp hadde dratt i militæret, høsten år 1999 vel.
Noe sånt.
Og da, så ville vel ikke Jan Henrik jobbe mer.
Jeg hadde ‘dulla’ mye med han, enda han jobba treigt syntes jeg.
Han klarte å stable opp brøda og frukta, på en tidligvakt.
Men han Stian gjorde jo mye mer da, når han begynte.
Men men.
Men kanskje han Stian fikk litt mye arbeidsoppgaver, det er mulig.
En mellomting mellom Stian og Jan Henrik, hadde kanskje vært det beste.
Det er mulig, for han Stian han jobba så mye at han falt i trappa ned til lageret, og fikk hjernerystelse.
Jeg vet ikke om han skada hue etter det, for etter det så syntes jeg at han var litt surrete.
Men men.
Mer da.
Jo, mora til Jan Henrik, er jo dansk.
Så kanskje Jan Henrik er i noe danske-mafia?
Hm.
Jan Henrik har jeg møtt på Stedet, hvor han var sammen med en gjeng kamerater, og jeg prøvde å skvære opp fra Rimi-tida.
Og han klagde ikke til meg da, ihvertfall.
Men det var jo på byen vi møttes da.
Men han virka ikke full da.
Jeg har også møtt Jan Henrik et par ganger på byen, etter den gangen jeg traff han på Stedet, var det vel.
Han begynte jo som dørvakt på Onkel Donald.
En svær og kraftig kar, med mørkt, krøllete hår vel.
Jeg gikk ut fra Studenten, eller noe, og skulle ringe noen da.
Så så jeg Jan Henrik, også gikk jeg bort til der han stod, utafor Onkel Donald.
For jeg tenkte det var uhøflig å ikke si hei.
Jeg tenkte ikke på det først, at han jobba borti gata der, når jeg skulle ringe.
Men jeg så han tilfeldigvis da.
Og da hørte jeg at Jan Henrik sa til en kollega, eller bekjent, at han gadd ikke å stå ute, når jeg prata i en Nokia 3330, var det vel.
(For det var ikke kul nok mobil, til at Jan Henrik ville bli sett sammen med meg. Hvis jeg skjønte det riktig. Enda den mobilen ikke var ny, så var den helt strøken, det var ikke noe riper eller noe sånn på den. Jeg trengte liksom ikke noe dyrere mobil. Men men
Jeg tror han Dagga, fra HiO IU, som hadde vært vokalist i Autopulver, Hamar-bandet, kjøpte den mobilen av meg, for en billig penge, (eller om han fikk den gratis), da jeg kjøpte en Nokia 3510, eller hva de heter igjen, en sånn hvit med polyfoniske ringetoner vel, høsten 2002, må vel det ha vært. Noe sånt.).
Så det er ikke bare på vestkanten de tenker sånn, det er også på Lambertseter.
Så sånn er det.
Hu Hilde, som var låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der, i 1998.
Hu sa, etter at jeg hadde jobba der noen uker vel, at Wenche Berntsen og Jan Henrik, hadde tigget ei eldre dame, om å ringe hovedkontoret og klage på meg, for noe jeg ikke skjønte hva egentlig var.
(Men det var et eller annet med melka).
Det må ha vært noe misforståelse, for jeg svarte ihvertfall på hva hu spurte om, sånn som jeg husker det nå, ihvertfall.
Det var hu eldre dama, som jeg kjente igjen seinere, for hu pleide å kjøre handlevogna, inn i mannfolka, som var i butikken.
Så hu må man vel si var klin gæern.
Det gjorde skikkelig vondt å få noen metallgreier fra handlevogna, i full fart inni beina.
Så hu var nok ikke helt vel bevart nei, dessverre.
Så hadde Wenche og Jan Henrik tigget henne om å ringe hovedkontoret, og klage på meg.
Jan Henrik hadde gått ned på knærna, og tigget henne om å ringe og klage på meg da, sa hu Hilde.
Jeg innrømmer at den ledelsesstilen jeg hadde, på den tida, ikke var så bra.
Men det var tross alt den ledelsesstilen, som jeg hadde blitt opplært av mine tidligere sjefer i Rimi å ha.
Jeg prøvde da jeg ble leder på Rimi Nylænde, i 1994, å være en leder som ikke var autoritær.
Men da fikk jeg beskjed, av assistent Hilde, (som seinere begynte i Rema. Altså ikke låseansvarlig Hilde, fra 1998, men assisten Hilde, fra 1994), om å ikke være snill med medarbeiderne.
For da ble hu og butikksjef Elisabeth upopulære.
Så jeg måtte være autoritær og streng, fikk jeg beskjed om, for ellers ble de upopulære.
Og jeg var ny som leder i Rimi, og den jobben i Rimi var alt jeg hadde egentlig.
Jeg hadde ikke noe nær familie, eller noe særlig gode kamerater, jeg hadde to yngre søsken, som var like fattige som meg omtrent.
Så det var ikke så mye, for jeg var ikke på godfot med de andre i familien.
Så derfor var jeg avhengig av jobben min i Rimi.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, og da jeg begynte som assistent, på Bjørndal, i 1996, så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen og assistent Irene, på at medarbeiderne var så umedgjørlige.
Så de skulle vi ‘ta’ da.
Så de ville at jeg skulle være autoritær da og tøff, mot medarbeiderne.
Så det var den ledelsesstilen, som jeg ble pålagt, vil jeg si, å ha.
Seinere prøvde jeg å forrandre det.
Men som ny butikksjef, så var det så mye annet som var nytt, så da var det ikke sånn at jeg la om ledelsesstilen, med en gang.
Selv om jeg gjorde det gradvis, gjennom de fire årene jeg var butikksjef.
Så på Rimi Langhus, så klagde jeg ikke og maste hele tida, på medarbeiderne.
Da lot jeg dem være for det meste i fred, og hadde heller møter, hvis det var noe.
Så jeg skjønner egentlig at Wenche og Jan Henrik klagde på meg.
Men da burde det blitt tatt opp innen Rimi.
For det mener jeg var et Rimi-problem, for det var Rimi som fikk meg til å ha den ledelsesstilen.
Så hvis dem har gjort noe ‘mafian’ pga. det her, så synes jeg det er råttent gjort.
Men værst er politiet som bare står og ser på, eller hva de gjør, mener jeg.
Så sånn er nok det.
Hvis jeg har forstått det riktig.
Så det er mye rart.
Det er helt sikkert.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
