-
PS.
Skoleinspektør Ribsskog, fylte 80 år, tidligere samme år som han døde, og fikk stor omtale i VG:
-
PS.
Men den Øivind Ribsskog, som skrev boken om hemmelige språk.
Han kalte seg vel Øyvin Ribsskog, og ikke Øivind.
Forstå det den som kan.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
PS.
Dette var da antagelig, for at da kunne han holde et øye på tante Ellen, som gikk på forsøksgym, inne i Oslo, for bestefar Johannes, han måtte inn til Oslo, hele tiden, likevel, for å lete etter tante Ellen, som hele tiden ble borte fra forsøksgym, for å røyke hasj i Slottsparken og sånne hippeting da sikkert.
Men denne jobben fikk ikke min morfar, ellers så ville jeg nok ha hørt det tidligere.
Og i 1969, så fødte min tante Ellen, min et år eldre fetter, (som var født på samme dag som meg, 25. juli, bare et år tidligere), Joakim, som var mongloid, heter det vel.
Dette var antagelig pga. for mye narkotikabruk og lignende, fra tante Ellen.
Min fetter Joakim, døde i Sveits, på 90-tallet vel, uten at jeg helt skjønner hvordan det kunne ha skjedd, for da jeg og søstra mi, var nede i Sveits, på besøk, hos tante Ellen, i 1987, så var fetter Joakim, helt frisk og sunn, og det var vanskelig for søstra mi og kusina mi, å kontrollere han, for han var så sunn og sterk, husker jeg.
Så sånn var det.
Så her var det nok muligens noe muffens.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Min morfar, var forresten en veldig sportslig kar, sammen med min mormor, så gikk de milelange turer, på ski, hver vinter, og spaserturer, i skog og mark, i Nevlunghavn, om sommeren.
Jeg husker en hyttetur, i en juleferie, på 70-tallet, da jeg var sånn 6-7 år kanskje, da hadde bestefar Johannes fått lånt en hytte oppe i en eller annen dal da, jeg tror det kan ha vært i Telemark.
Og da arrangerte han skirenn-konkurranse, for meg og søstra mi.
Det var sånn av vi måtte koke snø, for å få vann.
Og hytta var veldig kald, så mora mi tok på meg to gensere, utapå hverandre, da vi kom til hytta.
Så sånn var det.
Det var utedo og.
Og mora mi tulla.
Noen sa at vi kunne ikke parkere der, for det var noen hester som ripa i lakken.
Og da spurte mora mi han gutten i huset vel, om det var noen gjester som ripa i lakken.
Men men.
Mer da.
Mora mi hadde visst absolutt ville hatt noen glassfiberski, som hun fikk av bestefar Johannes, like før vi dro, da de vel var i en sportsbutikk i Larvik, tror jeg, siden vi ikke hadde god råd da, antagelig, hva vet jeg.
Det var kanskje julegave på forskudd muligens.
Men bestefar Johannes, kjøpte også et hus til oss, i Jegersborggate, i Larvik, hvis jeg skjønte det riktig, i 1978, som forskudd på arv(?)
Noe sånt.
Og da stod jeg og bestefar Johannes, og så på, at mora mi kom i full fart ned en bakke da.
Og da tryna mora mi nederst i bakken.
Og da kjefta bestefar Johannes litt, for mora mi ville absolutt ha noen dyre ski da.
Og da hadde vel bestefar Johannes foreslått treski da.
Så da sa han fra til mora mi, når hu lå i en haug der, nederst i bakken.
Men mora mi var egentlig ganske flink til å gå på ski, må jeg si, det var vel bare at hu var uvant med sånne glassfiberski da, som vel var nye da, og som var kanskje tynnere, enn vanlige ski.
Så den hytteturen, husker jeg ennå.
Jeg syntes det ble litt mye skikonkurranser.
Så under en skikonkurranse, så gikk jeg og satt meg på utedoen der, i en halvtime.
Så var konkurransen ferdig, da jeg kom tilbake.
Det var liksom som at bestefar gikk litt for nær, og heia litt for mye, jeg var ikke så glad i å gå på snørra, i den skibakken jeg, skal jeg være ærlig.
Og i den hytta, med både mora mi og mormora mi, så ble det litt slitsomt noen ganger, så da var det bra å ha utedoen, hvor det var en slags lås da, så man kunne få være litt i fred, for å ikke miste sinnets fred, eller hva man skal kalle det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Min morfar hadde forresten veldig problem med å finne den hytta, i Telemark, var det vel.
Og vi kjørte feil, en del.
Men vi kom fram til en hytte, etterhvert.
Hvor altså han gutten på eiendommen, advarte om de hestene som kunne skade bilene da.
Så sånn var det.
Jeg lurer på om de folka kanskje bare lot oss få låne en hytte.
Det var nesten den stilen der.
For bestefar Johannes hadde ikke helt oversikten nei.
Vi kjørte i to biler oppover da, hvis jeg husker riktig.
Johannes kjørte en bil, og mora vår en annen.
Det var en butikk der, som vi pleide å gå til.
Og de solgte gamle Donald-blader.
Det hadde jeg ikke sett før, at de hadde gamle Donald-blader i hylla.
Selv om det kanskje bare var et blad, som det var snakk om.
Sånn at de hadde faktisk to forskjellige utgaver av Donald Duck, i bladhylla, samtidig.
Forstå det den som kan.
Men men, jeg prata med et par damer, som ihvertfall en av dem jobba der, om det, og det var sånn, at de pleide å ha gamle Donald der, så det var sånn dem pleide å ha i bladhylla det.
Så sånn var det.
PS 4.
På veien til den hytta, så kom mora vår, vekk fra Johannes sin bil.
Det var i en by.
Skien?
Så dro mora vår til politistasjonen, og fikk hjelp til å finne Johannes og Ingeborg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det var stressende før vi kom fram til hytta, til og med.
Ikke dårlig.
-
PS.
Det er vel han som jobber i Bondelaget nå det(?)
(Se egen label under).
Mvh.
Erik Ribsskog
-
IN: RIBSSKOGEN, SØR-FLATANGER (VG) Natt til 11. april 1989 våkner Kjell-Arild Ribsskog av at hunden Ti-Can grafser på dynen og bjeffer. Det er røyk i soverommet og tett røyk i gangen. Han rister liv i datteren Kari-Anne som ligger i sengen ved siden av ham. Så husker han ikke mer.
Chow-chow’en Ti-Can reddet livet til de to. De hadde ikke mange sekunder å gå på, sa lensmannen etterpå. Selv husker alenefaren Kjell-Arild Ribsskog, (39), ingenting.
Han husker ikke at han fikk Kari-Anne, som den gang var tre år, og hunden ut gjennom vinduet. Han husker ikke at de kjørte til broren som bor i nærheten
Nøklene stod i billåsen.
Først etterpå har det gått opp for meg hvor hardt jeg måtte riste i Kari-Anne for å få liv i henne. Det var nok nære på.
Kjell-Arild kommer til seg selv mens han dundrer på brorens soveromsvindu.
Sammen ser de over mot det brennende huset. Alt er overtent, også et gammelt hus som stod ved siden av.
Min første tanke var hvordan jeg skulle fortelle Kari-Anne at det nye huset vårt var brent ned. Jeg var nesten sykelig opptatt av hennes reaksjon. Jeg glemmer aldri da hun slo armene rundt meg og sa: Det gjør ingenting. Vi kan bygge nytt hus.
Men hun fikk diare som varte over en måned.
Det var viktig at hun fikk snakke ut om brannen. Og hun snakket til alle hun møtte. Da var det verre med meg. Folk var hjelpsomme, fortalte meg hvor glad jeg skulle være for at vi berget livet. Men ingen lot meg få prate ut om mine innerste tanker. Jeg var så deprimert.
Kjell-Arild sier at det var hans livs mareritt.
Jeg stod igjen med livsverket mitt i en askehaug. Jeg hadde tegnet huset selv, gjort alt selv. Jeg er tømrer av yrke. Selv flyttet jeg og byttet skole 13 ganger under oppveksten. For første gang hadde jeg et hjem som var mitt og Kari-Annes.
På branntomta fant jeg restene av slåbroken min. Jeg ble alene med Kari-Anne da hun var et halvt år. Hadde jeg ikke hatt henne, kunne jeg like gjerne ligget igjen i restene av slåbroken. Slike tanker hadde jeg.
De første 14 dagene bare gråt jeg. Det er mye jeg ikke har klart å sette ord på i løpet av disse årene.
Jeg har ikke fått bearbeidet alt det visuelle i hverdagen som minner meg om det vonde. Verden rundt skal ha meg til å være så rasjonell. Jeg var i utgangspunktet en ressurssterk person, men det tok tre år før jeg klarte å tenke rasjonelt etter brannen.
Først nå starter Kjell-Arild Ribsskog oppbyggingen. Først nå er det gått i orden med forsikringsselskapet. Det har vært en lang prosess. Brannårsaken ble aldri funnet.
Jeg leverte først inn en liste, men kom på ting etter hvert og leverte inn en ny liste. Jeg hadde jo arvet en god del etter far, som stod i det gamle huset. Da de ba meg dokumentere dette, låste det seg. Dokumentere, sa de. Når jeg ikke lenger eier en ting! Det har vært en lang prosess på flere plan for Kjell-Arild Ribsskog, men i dag ser han lysere på livet. Og datteren løper fornøyd omkring sammen med hunden Skofus, sønnen til Ti-Can. -
PS.
Det jeg lurer på nå, er den benkpress-maskinen, i den øverste bildeserien.
Jeg skulle prøve benkpressmaskinen, som jeg vanligvis gjør.
Jeg har et ganske fast treningsprogram.
Og det som skjedde, var at jeg tok et bilde av maskinen først, og da dukka det opp en kar, som prata med en som jobba der.
(Han karen prøvde maskinen mens jeg løfta en sånn vekt, mener jeg at jeg så.
En kar med kort hår, i 30-åra vel).
Og da sa han plutselig, når jeg tok bilde, til en kar som jobba der, var det vel, at det var noe problem med maskinen, og la et sånt steppe-brett, eller hva det heter, oppå benkpressmaskinen.
Men det jeg lurer på nå, var om det var et plott.
At noe lokal ‘mob’, hadde tukla med maskinen, mens jeg løfta en sånn manual.
Men, vanligvis, så har jeg ikke mobilen med, når jeg trener, i treningsstudiet.
Så dem hadde ikke regna med, sikkert, at jeg kom til å ta bilder.
Og da de så at jeg tok bilde av benkpressmaskinen, så måtte de avbryte plottet.
Og la en sånn steppe-greie, eller hva det var, oppå.
Og den andre maskinen, som jeg pleier å bruke, en sånn trekke vekter-maskin, fra over hodet, den var opptatt, hele tida.
Så da måtte jeg trene på ro-maskinen, to ganger, siden benkpressmaskinen og nedtrekkapparatet, ikke var mulig å bruke.
Så da måtte jeg forrandre det faste programmet mitt gitt.
Men her mistenker jeg at det var noe ‘tuklings’ fra noe ‘mobings’ på treningsstudioet.
Og sånn er det nesten uansett hva jeg gjør, så dukker det opp noe mob eller illuminati-mob, og skal tulle med meg.
Så hvis folk tror at myndighetene har kontrollen.
Og at politiet har noe de skulle ha sagt.
Glem det.
Mafia og mob og illuminati, bestemmer.
Politiet er nok piss-redde, for disse.
Så hvis du får noe sånt etter deg, så glem rettigheter og grunnlov og alt.
Alt som heter politi og myndigheter kommer til å pisse i buksa si, pga. det her ‘mafian’-greiene, og de kommer til å bli som verdensmestere til å finne på unnskyldninger, for å ikke gi deg rettighetene dine.
Så sånn er det verden fungerer, vil jeg si.
Alt er bare svada og piss.
Det gjelder politiet, rettsvesenet, osv.
Det meste blir avgjort bak scenen, av forskjellig slags ‘mob’ og slikt.
Og pressen skriver ikke om hva som foregår, de sensurere og slikt, og lar disse ‘mob’ og ‘mafian’-greiene, ture fram som de lyster.
Så sånn er nok verden, at den er veldig kunstig.
Så ikke tro det du leser i avisa, eller det myndighetene sier, det meste styres av ‘mob’ og ‘mafian’ og illuminati og slikt.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
