http://da2.uib.no/cgi-win/WebKBok.exe?slag=visbok&side=URN:NBN:no-a1450-kb20060209010773.jpg&knappnr=#anker

PS.

Nei, hun var nok alt for ung, når jeg tenker meg om.

Jeg får prøve å tenke videre her.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Hun Olga Damanda, hun fikk visst bare ‘N.g.’, altså nokså godt, i kristendomskunnskap, av presten, var det vel da.

Så Dørumsgaard, de er nok ikke så flinke, som min mormor Ingeborg Ribsskog, skulle ha det til, dessverre.

Men men.

Men det står også masse løkkeskrift der, som jeg ikke forstår.

Men det går visst ann å ta kurs i å lese sånn løkkeskrift, som visstnok blir kallt ‘gotisk’, hvis jeg har forstått det riktig.

Hvis det ikke er en annen type løkkeskrift da.

Vi får se.

PS 3.

Og nå synes kanskje noen, at jeg er dum, og sier, at du fikk sikkert ‘NG’, mange ganger, du og, da du gikk på ungdomsskolen osv.

Men jeg prøvde å tenke på det nå.

Og jeg tror egentlig ikke, at jeg fikk en eneste ‘NG’, i karakter, de tre årene jeg gikk på ungdomsskole, i Svelvik.

Jeg tror at den dårligste karakteren jeg fikk, på noen prøve, må ha vært ‘G’.

I tilfelle noen sier at jeg er en ‘dumming’, og at det er derfor at jeg ikke får retighetene mine fra politiet osv.

Så sånn er det.

Men, jeg innrømmer det, at jeg tok det litt slappere, på konfirmasjonsundervisninga.

For jeg var egentlig ikke så særlig kristen.

Så jeg ble konfirmert, i Berger kirke, mest fordi at de i klassen skulle bli konfirmert.

Så sånn var det.

Og da, så møtte ikke faren min engang opp i Berger kirke.

Han kjørte meg til kirken, men han ville ikke kjøre helt bort til kirken.

Det var som om han ikke ville, at folk skulle vite, at han var faren min.

Og da fikk jeg kule klær, av Haldis, som kun kjøpte i en butikk, ikke langt fra den største kinoen, på Bragernes.

Hvite klær og rosa skinnslips, som var veldig populært, visstnok, på 80-tallet.

Så vanligvis, så så jeg veldig døv ut, i gamle klær, fra faren min osv., fra 70-tallet osv.

Men i konfirmasjon, så fikk jeg nye klær, og så plutselig kult kledd ut.

Så det var veldig rart.

De var nesten for kule, de klærne.

Men jeg spilte fotball da, i konfirmasjon, med fetteren min Ove og dem, som vel gjerne ville spille da, og fikk grønske på klærna.

Konfirmasjonen min var i huset til Ågot, og faren min kom ikke engang til konfirmasjonen, og heller ikke dama hans, Haldis Humblen.

Og jeg tror heller ikke, at stedatteren til faren min, Christell, var der, selv om hun såvidt kjente Ågot, og var der en sjelden gang.

Sangene vi sang, det var det jeg som hadde skrevet om, fra sangene til Runar, onklene min, som Ågot hadde tatt vare på, som de vel kjøpte ferdig skrevet da.

Så skrev jeg de på skrivemaskinen da, (for det var et kontor i huset til Ågot, som egentlig hørte til snekkerverkstedet til familien, som lå nesten vegg i vegg, Strømm Trevare), og kopierte på farget papir, og rullet sammen, og bandt noe greier rundt.

Jeg lagde vel 18-20 sånne kanskje, men det kom nok ikke så mange i konfirmasjonen min.

Alle fikk plass rundt spisestuebordet, til Ågot, så det var kanskje 12 stykker der, eller noe, inkludert mora mi og Ruth Furuheim, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.

Hun var også i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.

Og hun ga meg også en brukt tweed-dress en gang, et år eller to før konfirmasjonen vel.

Men jeg kjente ikke egentlig hu så bra.

Faren min pleide å være hos dem, og da måtte jeg sitte i bilen.

Og hu Ruth, hu traff jeg også i Oslo en gang, ved Lambertseter t-banestasjon, på 90-tallet, med litt alko-ånde vel, og da hadde hu solgt leiligheten til den eldste sønnen sin Dag, var det vel, som jeg ikke visste at hadde bodd på Lambertseter.

Men men.

Det var da jeg jobba som aspirant på Rimi Nylænde, og gikk derfra, med ei som var assistent der, Hilde, fra like ved Furuset der, som senere begynte i Rema, og tok med den hemmelige vareboka til Rimi, (som bare skulle ligge i safen), dit.

Så sånn var det.