Nå ringte fattern i går, og da skreiv jeg om hva som skjedde, da jeg og søstra mi, som egentlig bodde hos muttern i Larvik, var på besøk hos fattern, sommeren 1976, og var med på båttur, nedover mot Tjøme, osv.

Den første etappen av båtturen, var som jeg skrev i går, ikke så lang.

Det var fra Berger til Holmestrand.

Det tar kanskje en halvtime, eller tre kvarter å kjøre, avhenging av båten og motoren osv.

Så fortøyde fattern båten da.

Så dro han på puben.

Jeg og søstra mi, vi var ikke i land, i Holmestrand.

For det var om kvelden det her, så vi ble sendt for å sove.

Men vi visste ikke helt, hva fattern dreiv med.

Så drøyde det da.

Hvis det her var sommeren 1976, som fattern sa, så var det sommeren jeg fyllte seks år, og søstra mi var fire og et halvt år.

Sommeren 1976, da bodde vi egentlig, hos muttern og Arne-Thormod, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

Det var også der som fattern og onkel Runar, kidnappa meg og søstra mi.

Siden muttern ikke ville la fattern treffe meg og søstra mi, etter at hu ble sammen med Arne-Thormod.

Skjønte jeg av fattern, på telefon.

Selv om jeg husker at vi på Sand, hos farmor og farfar, etter at muttern traff Arne-Thormod, og mens vi fortsatt bodde i Vestmarka.

Fordi jeg husker at jeg ville ikke bli med muttern og Arne-Thormod hjem.

Men da sa muttern at vi hadde fått hund.

Så da ble jeg med likevel.

Og da hadde den hunden driti på teppet i hele stua, på Vestmarka.

Så muttern og Arne Thormod, må også ha vært på noe ferie.

Noe sånt.

Hvis jeg husker riktig da.

Men etter at vi flytta til Brundlandnes, og mens vi bodde på Østre Halsen, i Storgata, så fikk vi ikke treffe fattern.

Og det var mens jeg var fire og fem år.

Men så flytta vi til Østre Halsen igjen, i Mellomhagen, som gata het.

Det var da jeg var seks år, tror jeg.

For jeg husker vi bodde i Brundlandnes, da jeg fyllte fem år, for da var muttern stolt, husker jeg, og var hyggelig, og det var ikke så ofte, for hun var ofte stressa og urolig, så derfor husker jeg det.

Men men.

Men om den gangen vi besøkte fattern, som vi dro på båttur, nedover mot Tjøme osv, og traff Ernest Eastwood og dem etterhvert.

Om det var samme gangen, som fattern og onkel Runar, kidnappa meg og søstra mi.

Det skal jeg ikke si for sikkert.

Men det var omtrent på samme tida.

Men men.

Det som skjedde i Holmestrand, var at vi ble urolige.

Jeg og søstra mi.

Det var ikke så lett å sove i den båten.

For det var noe tynne soveposer vi hadde, tror jeg.

Og vi hadde ikke sovet i båten før.

Så jeg begynte å gå litt rundt på dekket osv., etterhvert, for jeg lurte på hvofor fattern drøyde så lenge, og hva han dreiv med osv.

Så var det en kar som gikk på brygga, som spurte hva som foregikk.

Han kunne vel se det, på meg og søstra mi, at noe var galt da.

Så gikk han på puben.

Det er jo flere utesteder i Holmestrand.

Det er jo en by.

Han gikk vel på de stedene som var nærmest brygga da.

Så kom fattern tilbake.

Så fortalte han, at en kar hadde kallt han idiot.

Eller dust.

Så spurte han, om vi også synes han var idiot.

Han var full.

Vi var jo ganske strengt oppdratt, så vi kunne jo ikke si til fattern, at han oppførte seg som en idiot.

Det ville vært for uhøflig da.

Og vi syntes litt synd på fattern, vi likte ikke at han karen kallte fattern for idiot.

Men vi var vel også litt redde.

Jeg vet ikke om vi hadde turt å kallt fattern idiot.

For vi var ikke så ofte ute på Sand, og på Bergeråsen, så vi kjente ikke fattern så bra på den tida.

Så om det at han spurte vårs, om vi også synes han var idiot.

Om det var for å få trøst.

Eller om det var som en trussel.

At bare vent, hvis dere synes at jeg er idiot, ja da skal dere få igjen.

Jeg var ikke helt sikker på hvordan det var ment.

Så jeg ville ikke være uhøflig, å si at han var idiot.

Og vi savna jo å dra til fattern, siden vi ikke fikk lov til det.

Så vi synes synd på fattern og, siden han ble kallt idiot.

Og vi var kanskje litt redde og, og turte ikke å si hva vi mente.

I tilfelle det var ment som en trussel, da han spurte oss, om vi også synes han var idiot.

Men vi synes, i hvertfall jeg, at han var ikke vanlig eller normal.

Han var ikke sånn som foreldre pleide å være.

For han karen som gikk på brygga, og gikk å leita etter fattern.

Han var normal, som foreldre, eller voksne, ansvarlige folk, pleide å være.

Men fattern var ikke som en normal, ansvarlig foreldre.

Og det var heller ikke muttern.

Hun kunne ta med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

Og sette vårs av der, da vi var sånn seks-syv år, og bodde i Larvik.

Men så dro hun ikke å henta oss igjen.

Hun sa at vi skulle bare leke med barna der, som vi kjente fra vi bodde der, tre år tidligere.

Noe sånt.

Men vi kjente de jo ikke så bra lengre.

Og de gikk jo hjem, for å spise kveldsmat osv.

Så tilslutt, så hadde alle barna gått hjem.

Og jeg og søstra mi, var der aleine, på Østre Halsen, like ved skolen.

Så begynte vi å gå mot Mellomhagen, hvor vi bodde et års tid, før det her.

Vi gikk egentlig mot Larvik, vi glante i vinduene til Samvirkelaget på Østre Halsen, og så på potetgull-posene.

For vi var så sultne, jeg tror ikke vi hadde spist hele dagen.

Så gikk vi bort mot den broa, som går over Numedals-Lågen, tror jeg den elva heter.

I hvertfall Lågen.

Og da gikk vi forbi den bensinstasjonen, som het Gulf, da vi bodde der før.

Men skifta navn til Shell, like før vi flytta til Jegersborggate, i Larvik.

Og da traff vi naboen, fra Mellomhagen.

Vi bodde i Mellomhagen 15, tror jeg.

Men i Mellomhagen 13.

Eller hva det var.

Det var egentlig i samme huset.

En vertikaltdelt tomansbolig.

Så det kan vi bodde i 15B, og naboen i 15A, det er mulig.

Naboen var politi.

Så fikk vi fem kroner, til å kjøpe potetgull, for jeg klagde over at vi var så sultne.

Så kjøpte vi potetgull, på Shell.

Så gikk vi med naboen, til Mellomhagen.

Så ringte naboen.

Som var politi.

Vi forklarte, at besteforeldrene våre bodde i Nevlunghavn.

Og vi bodde vel egentlig, hos Morten og dem, i Byskogen, i Larvik.

Noe sånt.

Men vi visste ikke etternavna dems.

Og Arne-Thormod, bodde på hotell Victoria, eller noe, like ovenfor Larvik jernbanestasjon.

Så muttern var antagelig der.

Noe sånt.

Så kom bestefar Johannes, i en lyseblå Mazda, og henta vårs, og kjørte vårs til dem, i Nevlunghavn.

Så kom muttern dit, seinere samme kveld, eller dagen etter.

Så både mora og faren våres, var uansvarlige.

Så jeg tror søstra mi, hun tenker fortsatt på vårs, som at vi ikke er som andre.

Da vi vokste opp osv.

Siden vi hadde så uansvarlige foreldre, og vi ble plaga av dem da, må man vel si.

I hvertfall så ble vi plaga av, at de var så uansvarlige.

Så sånn var det.

Han naboen, i Mellomhagen, han var forresten politi, mener jeg å huske.

Og jeg fikk brødskiver med sukker, for det sa han politi-fyren, at var digg da.

Selv om jeg ikke hadde spist det før selv.

Det virka litt gammeldags, å ha sukker på brødskiva.

Det var vel sånn, at jeg syntes potetgull, var bedre.

Men det tror jeg vi sparte, til seinere.

Vi var kalde, og vi var sultne, og vi lurte fælt på hva muttern dreiv med.

Og det samme med fattern i Holmestrand.

Vi lurte fælt på hva han dreiv med der og.

Men han virka litt truende, og var jo full.

Fattern er alltid rolig, og behersket, og tenker seg om før han prater.

Og sier aldri noe stygt.

Men i fylla, så hender at han blir litt truende, eller hva man skal kalle det.

Så om han mente det, for å få trøst.

At han var veldig deppa, pga. problemene med at muttern og meg og Pia, flytta til Larvik osv.

Eller om det var ment som noe trussel, at da skulle vi få tilbake, hvis vi syntes at han var idiot.

Det vet jeg ikke helt, hvordan det var ment.

Men vi sa vel, at vi ikke syntes han var idiot.

Så gikk han tilbake til puben igjen.

Men da var det ikke sånn.

At vi sa til noen, at vi lurte på hvor fattern var osv.

For da var han jo full osv.

Så da syntes vi kanskje at det var like greit at han var på puben.

Noe sånt.

PS.

Fattern sa at det var naboens katt, som han hadde funnet død, i Drammen, her om dagen, med blod ut av øya osv.

Jeg vet ikke hvorfor han driver å ringer meg om døde katter osv.

Men han begynner vel å bli gammel da, for det var ikke sånn, på 90-tallet, f.eks., at jeg og fattern pleide å ringe hverandre en gang i året, engang.

Så hvis jeg så en død katt i Oslo, så var det ikke sånn at jeg ringte fattern.

Men det er vel sånn folk blir, hvis dem drikker mye, at dem ringer for alt mulig.

Det er mulig.