En gang, mens jeg gikk på barneskolen vel, så kom Rune Bingen syklende forbi huset til Ågot, (som lå like ved riksveien), på Sand.

Jeg var ute i hagen til Ågot og lekte med en fotball eller en frisbee, eller noe, og sa hei da, når jeg så Rune Bingen.

Rune Bingen lurte på om jeg skulle være med til søppelfyllinga, på Grunnane, og leite etter brytere osv., som kunne brukes, når man dreiv med elektronikk.

Jeg sa greit, og satt på bak på sykkelen da, til Rune Bingen, (siden jeg ikke hadde med sykkelen kanskje, bort til Ågot, den dagen).

Så leita vi på søppelfyllinga da, etter brytere og sånn da, som var på gamle steikovner, osv.

Så satt jeg på med Rune Bingen tilbake til Sand igjen og da.

Så sånn var det.

En gang, en del år etter dette, så spilte jeg fotball, med min fetter Øystein, fra Son, (som var mange år yngre enn meg).

Dette var mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, men jeg kjeda meg vel da, og Øystein var i hagen til Ågot der, og da prøvde jeg å se om Øystein klarte å ta fra meg ballen da.

Noe han ikke klarte vel.

Men han prøvde ihvertfall.

Også hadde Odd Einar Pettersen lagt merke til det her, da han kjørte forbi, mens han satt på med faren sin, eller noe.

Og så sa han det, i et et friminutt vel, på Svelvik Ungdomsskole, at han hadde sett det, at jeg hadde leika med fetteren min.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Ove og jeg, vi spilte badminton en del, i den hagen, den sommeren som vi plukket jordbær, hos familien Sand, på Sand.

(Det var vel sommeren 1986 vel).

Ove er forresten, (for nevnt tidligere i boken), storebroren til Øystein, (og Heidi, Susanne og Benedikte, ute i Follo da).

Vi lagde et slags nett, (eller om det var et tau, som vi brukte som nett), og spilte badminton ganske mye da, den sommeren.

Jeg hadde ikke spilt så mye badminton, så vi var ganske jevngode vel.

Ove’s mor Inger, (fra Sande), som er i Jehovas Vitner, hu spilte også badminton mot meg en gang, husker jeg.

Det var i et slektslag, i Olsen-familien, som ble holdt nede der mora og faren til Øystein Andersen, har sommerhus, (nedafor Teskjekjærringa), på den tida jeg var russ, i mai 1989 vel.

Da hadde jeg fått en 0.7-liter øl, husker jeg.

Av faren min vel, da jeg dukket opp der.

Og da hadde onkel Håkon sagt fra, til meg, at de gamle damene i slekta, de ble visst forskrekka, av å se at noen drakk fra flaska.

Så det fikk jeg ikke lov til da.

Så min fars slekt er visst også ganske snobbete.

Faren min skreiv det, i en e-post en gang, da jeg bodde i Liverpool, at de var etter Iver Huitfeldt.

Og Iver Huitfeldt ble jo gift med ei Gyldenløve-frøken.

Og Gyldenløve, det er jo danskekongens bastarder som ble kalt.

Så jeg er faktisk kongelig både på mors og farssiden.

Min mormor var jo etter Løvenbalk, som var etter Christoffer II, av Danmark.

Mens min far er etter Gyldenløve da, som var etter Oldenburg, (som også er etter Christoffer II av Danmark, men han hadde to koner da, som jeg er etter begge av).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En av de første platene, som jeg kjøpte etter at jeg kjøpte stereoanlegg, på Elnor, i Oslo, som 17-åring vel.

Det var Aha, med ‘Stay on These Roads’.

Og det albumet, det husker jeg at Øystein Andersen, Kjetil Holshagen og jeg, vi lå i vannsenga mi, og hørte på.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kjøpte også en singel, av Deacon Blue, (som var ny på den tiden vel), som het ‘Real Gone Kid’, i en platebutikk, i Arkaden, i Oslo, i skoleåret 1988/89 vel.

(Det er mulig at det var da jeg var på kino med Nina Monsen, i november/desember 1988.

Noe sånt).

Christell lånte meg en kassett av Bros, sommeren 1988, var det vel.

Christell sa at Bros var veldig bra, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg hørte også en kul sang, på nærradioen, den siste tida jeg bodde i Leirfaret 4B, husker jeg.

Den het ‘For America’, med Red Box.

Og jeg kjøpte en kassett med de, som jeg hørte spesielt mye på, i et par dager etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, husker jeg, høsten 1988.

Da lå jeg bare i senga, på det gamle rommet mitt, i en dag eller to, og hørte på den kassetten, på walkman, var det vel.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den gangen, som Kenneth Sevland og jeg, (og to-tre karer til, fra Svelvik), var på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

Så vant jeg et digalt armbåndsur, som var nesten som juggel, må jeg vel si.

For det virka vel ikke engang.

På en spillehall, i Weymouth da.

Og da, så dro jeg med Kenneth Sevland, til stranda der, i sentrum av Weymouth.

Også sa jeg det, at nå skal jeg vise deg hvor sleipe briter er, (eller noe sånt).

Også la jeg den klokka, (som var dårlig da, nesten som skrap kanskje), på toppen av en mur, like ved en trapp, var det vel.

Også stilte Kenneth Sevland og meg oss, sånn at vi stod noen meter unna da, mens vi ventet.

Og etter fem minutter kanskje, så var det en gutt som prøvde å stjele den klokka.

Så briter er egentlig et ganske ‘sleipt’ folkeslag, vil jeg si.

(Selv om jeg kanskje burde ha holdt kjeft om det, siden jeg bor i England).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Øystein Andersen, han digga sangen som Heart – ‘Alone’, og en sang med Pet Shop Boys, som het ‘It’s a sin’, den digga han kjempemye, en sommer, husker jeg, oppe hos meg, i Leirfaret.

Øystein tok noen ganger med CD-spilleren sin, opp til meg, i Leirfaret 4B.

Men på den ville han bare at det skulle bli spilt heavy-musikk.

Så da jeg prøvde å sette på en Depeche Mode-cd der, en gang, da Kjetil Holshagen også var der.

Så ble Øystein Andersen kjempesinna, husker jeg.

For det var som å besudle CD-spilleren hans da, eller noe.

Så Øystein Andersen var litt barnslig da, må man vel si.

Men jeg hadde ikke så mange kamerater, og han var jo adoptiv-tremenningen min.

Og han hadde også masse dataspill og videofilmer som han nesten hver helg, i en periode, dro med ut til Bergeråsen da, og opp til meg, siden jeg bodde alene da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I Brighton, sommeren 1988, så pleide Øystein Andersen å høre på en sang, (på walkman vel), som het ‘King Without a Crown’, som han lot meg høre på, husker jeg, med bandet ABC vel, i the Lanes, (noen gammeldagse gater), i Brighton, en gang da, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia og Christell, de dreiv med organiserte fritidsaktiviteter, i Svelvik, fra rundt da de begynte på ungdomsskolen vel.

De drev først med RS, noe som betyr Rytmisk Sportsgymnastikk.

Faren min hadde jo fått tak i et videokamera, (som vel var tyvegods, tror jeg), midt på 80-tallet en gang da.

Men da Christell og Pia, og resten av RS-jentene, i Svelvik, skulle ha juleoppvisning, i Svelvikhallen, (eller om det heter Strømmhallen), en jul, mens jeg gikk i første klasse, på videregående kanskje, (eller noe).

Så ville ikke faren min filme de jentene.

Men jeg fikk i oppdrag å gjøre det da.

Med videokameraet til faren min.

Men jeg var ikke så vant til å filme med det kameraet.

Så jeg hadde skrudd noe feil, på en bryter.

Så opptaket ble ikke så bra da.

Så sånn var det.

Men men.

Og TOmmy, (sønnen til min fars bror Håkon), ble også med, inn til Svelvik, for å filme da.

Det ble delt ut gratis twist-sjokolade der.

Og de sjokoladebitene, de ble oppbevart inne i garderoben, til RS-jentene da.

Så jeg gikk litt inn der, for å prate med Christell og Pia, om filminga da, og for å rappe sjokolade da.

Men det her var etter at de hadde skifta da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og et par måneder, (eller noe), etter at jeg hadde filma de RS-jentene da.

Så sa Christell det, at hu ville ha videokassetten, med det opptaket da.

For noen av de jentene som hadde vært med på den oppvisninga, de ville se på opptaket da.

Så ikke nok med at jeg måtte filme det her.

Jeg måtte også gi fra meg en av videokassettene mine, (var det vel), husker jeg.

Så det var mye mas, husker jeg.

Men etter det her, så brukte jeg det videokameraet mye, oppe hos meg, som en video, for å kopiere filmer fra da.

For jeg rappa noen sånne ledning-greier, i en elektrobutikk, som lå rett under bybrua, på Strømsø.

(Noe demonstrasjonsgreier.

En ganske liten plastdings, var det vel).

Og da klarte jeg å ta opp da, fra det videokameraet.

Og Øystein Andersen fikk vel også tak i noen ganske avanserte Scart-ledninger, mener jeg.

(Som han muligens kalte Euro-plugg, eller noe).

Som jeg kunne bruke til å kopiere filmer med da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En grunn til at Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89 vel), og broren hans, Kai Runar Bergum, gikk rett inn hos meg, en gang, som jeg ikke var hjemme.

(Ifølge Store-Oddis, husker jeg).

Det kan ha vært det, at da jeg skulle kopiere en film, for Ole-Tonny, (som jeg ikke var så utrolig bra kamerat med, men heller ikke uvenn da).

Så fikk noen meg, til å kopiere en film for han da.

(Kanskje fordi at jeg hadde lånt en film av dem, eller noe).

Det her var Cobra, tror jeg, med Sylvester Stallone, eller noe.

Som jeg fikk låne av noen fra Bergeråsen en gang, tror jeg.

Før den kom på kino da.

Noe sånt.

Og da tulla jeg med trackinga, på videoen, husker jeg, sånn at opptaket ikke ble så bra.

(For jeg var litt umoden da, på den her tida).

Så jeg skjønner det hvis Ole Tonny og dem ble irritert på meg da, for å si det sånn.

Men dette var vel før jeg fikk tak i de fancy kablene, for å ta opp, med bedre kvalitet da.

Men Christer Sandum, fra Svelvik, han lånte mange av videofilmene mine.

Og andre lånte også.

Så til slutt, så mista jeg oversikten.

Og kunne ikke si det sikkert, om Ole Tonny og dem, hadde rappa noen filmer av meg.

Men jeg gikk opp til Ole Tonny og Kairo og dem, ihvertfall, og kjefta litt da, husker jeg, siden de bare hadde gått rett inn hos meg, selv om det ikke var noen hjemme da.

Det reagerte han Store-Oddis på, husker jeg.

Så da måtte jeg nesten kjefte litt, syntes jeg.

Siden det tydeligvis ikke var vanlig på Bergeråsen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia og Christell, de gikk vel ikke så lenge på RS, tror jeg.

De begynte på URK, husker jeg.

URK, det betydde Ungdommens Røde Kors, og det var i Svelvik da.

Men jeg var aldri og så, på URK der.

Så hvordan det var der, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, som faren min, søstera mi, Christell og jeg, kjørte forbi Svelvik Kroa, i SVelvik.

Så ville jeg kjøpe godteri.

Og da, så sa Christell det, at jeg burde kjøpe ‘sure føtter’-godteri.

Og det skjønte jeg ikke da, men nå lurer jeg på det, om det var noe slags subtil mobbing, av meg, siden at føttene mine lukta surt, eller noe.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En sommer, før jeg begynte på ungdomsskolen vel.

Så hadde Haldis og dem, satt opp et telt, i hagen deres, hvor Christell, Gry Stenberg, og søstera mi og/eller Nina Monsen, pleide å ligge, om nettene da.

(Av en eller annen grunn).

Og en gang, mens vi var den gjengen vår, og leika nede i hagen deres.

Så nevnte Christell det for meg, husker jeg.

(Mens vi og noen andre unger, leika rundt huset deres der da, en sommer).

At en gang, så hadde hu sett et pornoblad. i Ulvikstien, hvor to damer, hadde hver sin del av en agurk, inne i fitta.

Dette var noe som Christell, (som da gikk i fjerde klasse kanskje), bare plutselig sa, uten noen spesiell grunn, som jeg kunne skjønne, ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, da jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, en dag som jeg var hjemme fra ungdomsskolen vel.

Så fant jeg et brev, på rommet til Christell vel.

Det var fra hennes venninne, (som jeg ikke husker navnet på nå), på Stovner, i Oslo.

Venninna lurte på om Christell også likte Duran Duran, husker jeg.

Jeg lurer på om den venninna til Christell der, kan ha vært hu niesa til Sylvia eventuelt, som Christell og Pia reiste på språkreise sammen med, til Bournemouth, sommeren 1988.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Onkel Håkon sa en gang det, at sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien.

(De som faren min hadde tatt med Haldis, Christell og meg, for å møte, på øya Mølen, en gang, en sommer, sommeren 1981 eller 1982 vel).

Håkon sa at han sønnen, (som hadde rødt hår vel), hadde fått søstera til Lille-Oddis, til å bli gravid, eller noe.

(Dette var hu samme jenta, som Christell sa at hadde ‘pulesveis’, da de var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Lisbeth Mikalsen, en natt til søndag, under Svelvikdagene, i 1988 vel).

De begynte tidlig, sa Håkon.

For det var vel mens de gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så dukka Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, opp på døra mi, i Leirfaret 4B.

De fikk meg til å kjøpe en klokkeradio, som Carl hadde rappa fra bestemora si, for 20-30-40 kroner vel.

Noe sånt.

Jeg pleide ofte å forsove meg, når jeg skulle på skolen.

Så jeg syntes det var greit.

Problemet var, at den vekkerklokka, den virka bare, når det siste tallet, på alarm-klokkeslettet, slutta på ‘9’.

Så jeg kunne ikke stille vekkerklokka på ‘8.00’ da, om morgenen.

Men jeg måtte stille den på ‘7.59’ da.

Hvis ikke så ringte ikke alarmen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, mens jeg var inne og besøkte min tremenning, i Lørenskog, Øystein Andersen.

Før jeg flyttet til Oslo vel.

Så sa han det, at jeg burde bli jagerflyger.

Han sa det, at han ville ha blitt det selv, hvis han kunne.

Men han var for lav, sa han.

Men jeg hadde ikke noen planer, om å bli jagerflyger, husker jeg.

Jeg skulle liksom gjøre karriære i næringslivet da.

Og bli vellykket og få en bra betalt jobb, og et fint hus, og en fin bil, og en fin kone da.

For å si det sånn.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et av årene, som jeg spilte fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

(Mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

Så var vi en gang, på et museum, i gamle Fossekleiva Fabrikker.

Og vi fikk høre en del, om historien til Berger da.

Fortalt av Jebsen, var det kanskje?

Noe sånt.

Vi fikk blant annet høre det, (husker jeg), at i gamle dager, så ble det arrangert store hopprenn, inne i skogen, ikke langt fra Blindvann da.

Og da dukka det opp hoppere, fra store deler av landet, (eller ihvertfall Østlandet), ble vi fortalt.

Og det var visst en av de største hoppbakkene i landet, (eller noe sånt), mener jeg vi ble fortalt da, som fantes, i Berger-distriktet da.

(Før krigen, var vel kanskje det her).

Så det var artig å få høre.

Det har jeg aldri hørt om, fra andre steder, hverken før eller siden, at det var en såpass kjent hoppbakke, på Berger, i gamle dager.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En av sommerne, som jeg var i Brighton, (sommeren 1985 kanskje), så husker jeg det, at jeg gikk rundt alene, ned ved piren der.

Og der var det en skytterbane, som jeg prøvde.

Hvis man traff tre blinker, midt i, så vant man en stor teddybjørn, eller noe.

Og jeg klarte å treffe, på de to første blinkene, (som var ganske så små).

Så jeg hadde bare den tredje blinken igjen.

Og et ektepar, som var litt oppe i åra, begynte å følge med på skytinga mi, osv., husker jeg.

Så jeg ble litt anspent, av den her oppmerksomheten da.

Må jeg vel si.

Om det var grunnen til at jeg bommet, det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men jeg skøyt litt over, var det vel, på det tredje, (og siste), skuddet da.

Jeg spurte han som jobba på skytterbanen der, om jeg kunne få med blinken.

Men det fikk jeg ikke lov til da, for han var redd for juks seinere, (eller noe), sa han.

Men han sa det, at jeg hadde vist ‘some very good shooting there’, eller noe, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når jeg gikk på barneskolen, husker jeg.

Så skulle vi på noe rebusløp eller orientering, eller noe, oppe ved Brekke gård der, husker jeg, en vår da, (var det vel).

Og da var vi fire gutter, som gikk sammen, oppi der da.

Det var Tom Ivar Myrberg, Espen Melheim, en til, og meg da.

(Noe sånt).

Så møtte vi på Linda Moen, og hennes to venninner, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, oppi der, husker jeg.

Og de begynte å tulle med meg, husker jeg.

For de, de prata først sammen, også plutselig, så gikk de tre bort til Tom-Ivar, Espen og han tredjemann.

Og liksom skulle klemme med dem, og sånn da.

Så Tom Ivar Myrberg, han mobba meg seinere, husker jeg, (mens han gliste), siden de her tre jentene, i Klassen vår da.

At de hadde mobba meg, siden de liksom råflørta med alle andre enn meg liksom, oppe ved Brekke gård der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg var nede i Køge, i Danmark, med faren min og Haldis, for å hilse på Viggo Snoghøj, (Haldis sin sønn, som var bodybuilder).

(Noe vi var to ganger, på begynnelsen og midten av 80-tallet da).

Så husker jeg det, at jeg gikk inne i en el-butikk, i Køge sentrum da.

(For jeg var interessert i elektronikk og tekniske duppeditter og sånt da.

Så jeg gikk litt nysgjerrig rundt i den butikken der da, for å se litt da.

Dette var antagelig under den siste turen til Køge, vil jeg tippe på.

Da vi tok fly, til Kastrup, da Viggo skulle gifte seg.

Noe sånt).

Og da, så var det ikke så god plass, i den el-butikken da.

Så jeg kom borti et pappskilt, som stod oppå en TV, eller noe da, inne i den el-butikken da.

Og da, så falt det pappskiltet ned.

Og da ble en danske, (en som også var kunde i den butikken da), sur på meg, husker jeg.

Og sa noe sånt som at ‘neivel, så får jeg sette opp det skilt igen da’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, ikke lenge etter at Pia flyttet til Bergeråsen vel, så skulle Pia og meg, på en ferie, til onkel Martin, og hans kone Ann.

De bodde i Hurum, (i Sætre, tror jeg), i en villa der.

Noe av det første som skjedde, var at hunden der, prøvde å ‘humpe’ meg, eller noe.

Altså, den dreiv og jokka på meg da, mens jeg skulle liksom klappe den, eller noe.

Mens Pia syntes det var artig da.

Det gikk en TV-serie, på TV, på den her tiden, som het ‘I Ville Vesten’, som var veldig populær da.

Det var bare en norsk TV-kanal, på den her tiden, så ‘alle’ fulgte med på den her serien da.

Og da, så fikk Pia og jeg bare lov å se på den første delen, av den serien, husker jeg.

For den ble avbrutt av Kveldsnytt.

Og så måtte vi legge oss da.

Men da protesterte vi vel ganske kraftig, mener jeg.

Men men.

Noe annet som var rart, det var at Martin og Ann, de hadde kjøpt smågodt, (som lå i en skål), i en kiosk.

Noe jeg fikk tilbud om å spise, på søndagen vel.

For Martin og Ann, de ville ikke ha det smågodtet likevel da, skjønte jeg.

Av en eller annen grunn.

Noe jeg syntes var rart.

Hvorfor kjøpte de godteri hvis de ikke likte det liksom.

De lurte visst på, om de skulle få barn, men etter at Pia og jeg hadde vært på besøk hos dem, så ville de ikke ha barn likevel, skjønte jeg, på Martin vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Vi dro til Rødtangen, for å se, eller fiske, eller noe, husker jeg.

På søndagen vel.

(Jeg tror at vi bare var der lørdag og søndag.

Noe som virka lenge nok, for meg, husker jeg).

Men jeg hadde jo vært på Rødtangen flere ganger tidligere, med båt, med faren min osv., så det var grenser for hvor spennende det var liksom.

Men men.

Martin dreiv og støpte kuler selv, viste han oss vel.

Han fortalte det, (hvis det var under dette besøket), at en gang, så hadde han skutt en and, (eller noe), fra over en riksvei.

Noe sånt.

(Det er mulig at det var fra det huset, i Sætre, hvor Pia og jeg var på besøk.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg flyttet inn på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B.

(Altså før faren min begynte med vannsenger, og vi fikk inn en vannseng der).

Så husker jeg det, at jeg lå i den enkeltsengen min, inne på det første soverommet mitt der, og leste i noen Morgan Kane-bøker.

Dette var noen bøker, som egentlig tilhørte Haldis sin sønn Jan Snoghøj vel.

Men som faren min hadde tatt med opp til meg, mener jeg.

En ting jeg husker, at jeg leste der, det var at Morgan Kane, han brukte en Krag Jørgensen-rifle, som var oppfunnet av en nordmann da.

En annen ting jeg husker, at jeg leste, det var at en av Morgan Kanes fiender, han hadde en tobakkspung, eller noe, som var laget av et avkappet kvinnebryst.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En annen gang, like etter at vi flytta til Leirfaret 4B.

Så hadde faren min fått tak i en pornofilm, husker jeg, som han så sammen med en kamerat, i sofaen da, i stua da.

Jeg fikk ikke lov å se, husker jeg.

Men jeg stod i døra, til rommet mitt, og så litt på TV-en, husker jeg.

En annen gang, var det muligens.

Så hadde faren min ‘rømt’ opp til meg, fra Haldis.

Da hadde han også han kameraten der, mener jeg.

(Dette var muligens en fra Berger, som var faren til Rune Kraft og broren, fra Furuset, mener jeg.

Noe sånt).

Jeg hadde laget et brett, på sløyden, på Berger skole, husker jeg.

Og lagde og serverte te da, på det brettet husker jeg.

Faren min grein vel nesten, eller noe, av en eller annen grunn.

Kameraten hans sa det, (husker jeg), at ‘hva skal du med dame da, når du har en sånn’.

Og refererte til meg da.

Men da syntes jeg at det ble litt vel mye.

Jeg var vel ikke noen dame heller.

Selv om jeg var selskapssyk, fra å bo der oppe alene da.

Og lagde te til faren min, en sjelden kveld, som han var der oppe da.

En annen kveld, en del år seinere, så dukka Haldis opp der.

Og lurte på om jeg ville la henne sove der, eller noe.

Faren min var med.

Jeg skjønte ingenting egentlig.

Haldis og jeg, vi var jo uvenner.

Så om dette var at Haldis gjorde narr av meg, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokka over 23, her på hostellet.

Nå er jeg ferdig, med de notatene, som jeg har spedd på med, til dette kapitellet da.

Neste uke, så begynner jeg å skrive fra skoleåret 1988/89, da jeg var russ.

Og når jeg er ferdig å skrive fram til høsten 1989, da jeg flyttet inn til Oslo.

Så er Min bok egentlig ferdig.

Men jeg har også fler notater liggende, fra tidligere.

Så jeg få ha med noen kapitler, helt på slutten og.

Som bli hetende noe sånt, som ‘Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo’, eller noe.

Så vi får se.

Jeg får skrive et kapitell om ekstrajobben min, på CC Storkjøp og vel.

Og et kapitell om skoleåret.

Og Pia flyttet også opp til meg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret, så det skjedde mer i skoleåret 1988/89, enn i skoleåret før, for å si det sånn.

Men men.

Og jeg dro også til Brighton, sommeren 1989, og traff ei finsk jente der, på byen, som het Sari Arokivi.

Og jeg traff også Siri Rognli Olsen, med venninner, da jeg tok Englandsbåten Braemar, fra Oslo til Hastings, for å dra til Brighton, denne sommeren da.

Og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), hun flyttet også, (mer eller mindre), opp til meg, dette skoleåret, (1988/89).

Så det er fortsatt en del ‘skrivings’ igjen, på Min Bok, får jeg si.

Men vi får se om jeg klarer å bli ferdig med det.

Vi får se.