Det er vel fordi, at jeg har ikke noe armbåndsur.

Så jeg surrer litt om morran.

Jeg er litt sånn døsig da, i en time kanskje, etter at jeg har stått opp.

Så da begynner jeg å tenke på alt mulig, siden jeg er litt døsig, og glemmer å tenke på at jeg må kjappe meg, for å rekke bussen.

For jeg har ikke klokke på badet heller, og jeg pleier å pusse tenna, barbere meg og dusje, og også gå på do, om morgenen.

Så det tar litt tid da.

Men da er jeg liksom ferdig med det meste av sånt, for dagen da.

Så da driter jeg i å stelle meg resten av dagen, for å si det sånn.

Men men.

Mer da.

Jo, hvorfor jeg ikke bruker armbåndur.

Det er fordi, at det pleide jeg å bruke på 70, 80 og 90-tallet.

På 80- og 90-tallet, så hadde jeg et svart Casio armbåndsur, som jeg bestilte fra Dixons, i Weymouth, etter at jeg kom hjem fra språkreise der, i 1986, var det vel.

For jeg hadde ikke så mye lommepenger, at jeg tok meg råd til å kjøpe klokka, mens jeg var på språkreise.

Også sjekka jeg prisen i Drammen.

Og i Drammen, så kosta klokka 600, var det vel, hos en urmaker, ved Bragernes Torg der.

Mens i Weymouth, så kosta klokka 300, eller noe.

Og jeg glemte at det var toll, det viste jeg ikke da.

Men faren min henta klokka, på posten, og han kjente noen folk der, så da gikk klokka som gave da, så slapp jeg å betale toll.

Så sånn var det.

Men på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba som assisterende butikksjef, fra 94 til 96, var det vel.

Der var det så mye stress, og jobba i et så hardt tempo, og jeg pleide også å jobbe overtid.

Jeg jobba som en galeislave der, vil jeg si.

Jeg fikk kjeft for at jeg røyka, mens jeg rydda flaskebordet.

Av assisterende Hilde, som begynte i Rema, og tok med Rimi Varebok dit.

Så da slutta jeg bare å røyke, så tøft var miljøet der, med hun Hilde og butikksjef Elisabeth osv.

Så sånn var det.

Men etter at jeg hadde jobba der, i over et år, som assistent.

Kanskje nærmere to år.

Så ble jeg så stressa, etter en sommer, hvor jeg hadde jobba mye da sikkert.

Jeg måtte f.eks. jobbe annenhver lørdag, uten avspasering.

Og jeg jobba også ekstra, hver formiddag, for jeg pleide å dukke opp, en time før da, minst, det første året, ca.

Men jeg fikk et sånn møte med veggen da, enda jeg var bra trent, etter å ha vært et år i infanteriet, mm.

Så da måtte jeg bare slutte å gå med armbåndsur.

Og hvor høy lønn fikk jeg for alt det arbeidet jeg gjorde?

Jeg la opp alle kjølevarene, på Rimi Nylænde.

Jeg la opp mye av tørrvarene.

Og jeg rydda alle hyllene, hver dag.

Jeg rydda melkerommet, skreiv opp brødsvinnet, og bestilte varer, mm.

Og om sommeren, så måtte jeg ta Stabburet og Ringnes-bestillingene også.

Så jeg lærte butikkfaget ganske grundig.

Men jeg ble drevet litt rovdrift på da, spesielt om sommerne, når hun butikksjefen var på ferie.

Så etterhvert så husker jeg, at jeg ble så stressa, at jeg måtte bare legge fra meg klokka hjemme.

Jeg hadde klokke på personsøkeren da, så det gikk greit.

Da klarte jeg å få litt mer ro på meg, på jobben da.

For jeg tålte ikke synet av klokka etterhvert, for jeg hadde nok egentlig for mange arbeidsoppgaver, så det var vel egentlig et ganske vanvittig stress, vil jeg si.

Så sånn var det.

Men etter det året, som vel var 1995 kanskje, så har jeg ikke brukt armbåndsur da.

Så om morgenen, så sliter jeg litt på badet, hvis jeg er litt døsig i dusjen f.eks.

Så går jeg ut av dusjen, så er klokka plutselig mer enn jeg trodde.

Så derfor var det at jeg ganske ofte måtte ta drosje til jobben.

Eller at jeg kom noen minutter for seint.

Det var fordi at jeg er så døsig, etter at jeg har stått opp.

Og det tror jeg kan være fordi at jeg var overarbeidet, rett og slett, og hadde for mange og for tunge arbeidsoppgaver, under tiden som leder i Rimi.

For det var ikke bare å lede medarbeiderne, det var også mange paller med varer, som skulle opp hver dag.

Det var flaskebordet, som var fullt.

Det var bestillinger.

Det var tipping.

Det var retur.

Det var frukta som skulle legges opp, som man måtte være veldig nøye med, for ellers så dukka det opp klager gjerne.

Så det var litt vel mye, noen ganger.

Og lønna jeg fikk, i 1995, det var vel 140.000 i året.

Så det hadde vel ikke betalt en vanlig leilighet i Oslo, engang, vel.

Så man måtte bo på noe som minte om bøttekott, hvis man ville ha råd til å kjøpe seg noen brødblingser også, som det heter.

Så her tjente nok Rimi-Hagen mye penger, på å ha lave lederlønninger.

Også butikksjef-lønningene i Rimi, var lavest i bransjen.

Så Kiwi-butikksjefer, og vel også Rema-butikksjefer, tror jeg tjener opp mot ca. dobbelt så mye, som Rimi butikksjefer.

Så Rimi er egentlig utbytting, vil jeg si, av ledere.

Som av de ansatte, ble kalt ‘Rimi-slaver’.

De ansatte sa sånn, ‘Jeg skal ihvertfall ikke bli Rimi-slave’, de ungdommene, som var sånn rundt 18 år, da jeg var butikksjef, rundt 1999, de sa det sånn.

Så her er det nok snakk om slaveri, kan man nok si.

At de som jobber i sånne jobber, kanskje er i noe slags felle, fra familie og det hele.

Man kan lure ihvertfall.

Hvordan kan Rimi få folk til jobbene sine, når de har så lav lønn?

Jeg tror man må kalle det utnytting av folk som er i en vanskelig situasjon.

Vanlige medarbeide, de har jo tarifflønn, som jo er ganske høy i Norge.

Men lederne, de har ofte ikke så mye høyere lønn, og de må kanskje slave rundt, og gjøre tre ganger så mye, som de vanlige heltidsansatte.

Så sånn var det.

Det måtte ihvertfall jeg.

Og det tenkte jeg på istad, før jeg begynte å skrive nå.

At folk kommer bare til å si at jeg klager, hvis jeg skriver om det her.

At det bare er jeg som syter, og er pysete.

Men jeg husker også at ei som var assistent, på Rimi Siggerud.

Og var assistent der, mens Leiv Jørgensen, var butikksjef der.

Hu, sa det samme, i 1996 eller 1997, at hun orka ikke det stresset, på Rimi Siggerud, at de måtte rydde alle hyllene hver kveld.

For da hadde de samme distriktsjef da, som oss, på Rimi Nylænde.

Og da sa vel Anne Katrine Skodvin, distriktsjefen.

Hun sa sikkert sånn, til hu jenta, at Erik på Nylænde, han jobber alle seinvaktene, og han rydder alle hyllene, hver kveld.

Og det kunne jeg se på hu jenta, at hu blei nesten knekt, pga. det presset.

For det var nesten umenneskelig, for vi hadde også veldig mange andre arbeidsoppgaver.

Så man måtte løpe rundt nærmest, i blodtåka noen ganger, å rydde hyller og sånn da.

Og det så jeg på hu dama, (som bodde i Gamlebyen, husker jeg), at det knakk henne litt, tror jeg.

Hun slutta ihvertfall i den jobben da, og begynte som vanlig medarbeider vel, på Rimi Bjørndal da, ihvertfall innimellom.

Jeg husker ikke hva hu jenta het, men hu hadde lyst, langt hår.

Hu glemta nøkla, en lørdagskveld, på Rimi Bjørndal.

Og da tok jeg bussen til Gamlebyen, for å levere nøkla, etter at jeg hadde tatt bussen eller t-banen til Sentrum da.

Men hu kom ikke ut for å hente nøkla, jeg tror jeg kasta dem opp til henne, i vinduet, eller noe.

Hu hadde lyst langt hår, og var i begynnelsen av 20-åra da.

Og en gang, seinere, da jeg var butikksjef, vel.

Så det var vel rundt 1999, kanskje.

Da så jeg hu, ved Gunerius der.

Sammen med noen ganske barske utlendinger.

Som det virka som at kontrollerte henne da.

At dem bestemte over henne, syntes jeg det så ut som.

Hu sa ikke hei, men hun begynte å halvveis krangle litt, tror jeg, med de utlendingene da.

Kanskje hu var sånn som de jentene her i Liverpool, som hver lørdag, natt til søndag, står og skriker, til ei annen jente eller gutt, om å få mobilen sin.

At dem er under kontroll da.

Det tenkte jeg på nå, når jeg tenkte på hu jenta som var assisten på Rimi Siggerud, og seinere jobba litt på Rimi Bjørndal, og som bodde i Gamlebyen, at hu kanskje var under kontroll av de barske, utenlandske karene, som jeg så ved Gunerius der da.

Det virka ihvertfall som at noe ikke var som det skulle.

Hu sa f.eks. ikke hei til meg, og lata som at hu ikke så meg.

Så da sa ikke jeg noenting, for det virka som at hu ville unngå meg.

Enten det, eller at hu var helt dopa eller fjern, og ikke kjente igjen meg, som var tidligere kollega, fra et par-tre år tilbake.

Og som til og med dro hjem til henne, med nøkla, når hu glemte dem på jobben.

(For jeg tenkte at hu sikkert trengte dem da, det var ganske mange nøkler på et knippe da, så oppdaga det, når alle de andre hadde gått, så ringte jeg mora, var det vel, og fortalte at nøkla lå der, og at jeg kunne levere de.

Men begge de, var sånn mutte, og ikke noe liv i stemmen, eller noe.

Enda jeg dro ekstra vei, for å levere nøklene.

De var liksom sånn på vakt.

Så der i gården, så var det nok noe som foregikk).

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog