På Rimi butikksjefmøte, på Samfunnshuset på Sagene, i mai/juni 2002, så hadde vi pause da.

Da satt jeg og prata med Irene, som var butikksjef på Rimi Bjørndal da.

Og som ble min butikksjef, noen måneder senere da, når jeg begynte som låseansvarlig på Bjørndal (og senere også Langhus), ved siden av Bachelor-studiene i Informasjonsbehandling, som jeg begynte på, ved Ingeniørhøyskolen, ved Høyskolen i Oslo, høsten 2002.

(Jeg hadde hørt at det kom til å bli mangel på Ingeniører osv., og jeg hadde jo 33 vekttall fra Norges Høyskole for Informasjonsteknolog, fra 89-92, fra tidiligere, så jeg regnet med at jeg ville klare greit å få en bachelor-grad, siden jeg jo hadde studert i to år fra før.

Og jeg var veldig sliten av all jobbingen som Rimi Butikksjef.

Så jeg tenkte, at hvis jeg tok den Bachelor-graden, så kunne jeg ta det litt rolig noen år, for å komme meg igjen etter all jobbingen/slitingen på Rimi.

For de siste 6 årene i Rimi hadde vært rimelig tøffe.

Men jeg regnet med, at selv om jeg tok det rolig, så ville jeg alikevel få en Bachelor-grad, i og med, at jeg jo hadde 33 vekttall i det samme fagfeltet (informasjonsbehandling), fra før.

Så da kunne jeg ha det litt fritt noen år, mens jeg studerte.

For det synes jeg hørtes oppmuntrende ut, etter de siste årene med hardkjør på Rimi.

Jeg hadde satt journalist som valg 1, og bachelor informasjonsteknologi som valg 2, ved
søknad som skulle til en etat som heter noe med samla opptak, eller noe, og som lå ved eller i Høyskolen i Oslos lokaler på Bislett.

Der leverte jeg søknaden min, med kopi av karakterutskrift fra NHI mm., og bekreftelse på at jeg hadde jobbet så og så mange år i Rimi, var det vel også der.

Og da sa en funksjonær der, på samla opptak, som jeg leverte søknaden til, at jeg kunne ikke bli journalist.

(Pga. noe med ikke bra nok karakterer eller noe, enda jeg hadde veldig bra karakter, og tilleggspoeng fra militæret og arbeidsliv osv).

Jeg var veldig sliten da, etter Rimi.

Så jeg synes jo det var litt rart da, men jeg tenkte at han visste vel hva han dreiv med, siden han jobba med sånt til daglig.

Men nå, virker dette veldig rart for meg, at han funskjonæren skulle avgjøre det, der og da.

Det er mulig han bare ga meg sin mening.

Men det var vel ‘out of line’, i såfall, skulle man tro.

Dette skulle vel bli avgjort av samla opptak, og ikke av funksjonæren, en kar i 50-åra vel, som mottok søknaden.

Hm.).

Så skulle jeg ta opp det her på Rimi Langhus da.

Hvilke tre områder, er det som butikken er dårligst på.

Som vi burde fokusere på, for å få mer fornøyde kunder osv.

Så satt vi nede på pauserommet på Rimi Langhus da.

Og jeg prøvde å få med folka osv da.

Men da satt Sølvi, Trond og Ingunn, og en eller to til vel.

De satt, inne på røykerommet, under hele møte.

Så de fikk ikke med seg et ord som ble sagt.

(Eller kanskje et ord da, men ikke noe særlig mer).

Mens Morten, Ingvill, og jeg tror Eivind antagelig.

Og mange fler da.

De satt, og hørte på hva jeg sa.

Så Morten, at kundeservice var viktig da.

Å være gode på kundebehandling.

Og der er jo sant.

Det var jo vår butikk flinke på synes jeg, å være høflige mot kundene osv.

Det var ikke som på Bjørndal, noen ganger, at kundene ble nesten mobba av de ansatte, virka det som, uten at jeg helt visste hva som har skjedd i detalj.

Så jeg spurte Morten da, om det med kundeservice, var noe vi var dårligst på, i vår butikk.

Nei det var det ikke.

Det kan ha vært i mai måned kanskje og, det møte her.

Så vi ble enige om, at vi var dårlige på å ha ryddige hyller.

Å trekke frem varene og ta bort papp osv da.

Og det var vi jo dårlige på.

Så husker jeg, at jeg sa fra til Skodvin, at det var en bra måte å få motivere medarbeiderne på osv.

Fordi, de problemene, med å ha rotet hyller.

Det hadde vi jo hatt lenge.

Men det blir noe annet da.

Når medarbeiderne sier selv at det er et problem.

Enn når de bare hører butikksjefen si det.

Så da, når en medarbeider, spurte hva som skulle gjøres, når de var ferdig med sine faste oppgaver.

Så kunne man jo bare be de kikke på den lista vi hadde.

Fra møtet.

Over de tre tingene vi skulle bli bedre på da.

Og da viste man jo det, at ryddige hyller stod høyt opp på den osv.

Og det husker jeg faktisk at, f.eks. Tove, var jo veldig flink til å rydde rundt kassaområdet hele tiden.

Og også hun Brynteson, eller hva hun het, var flink til det, på fredager når det var stille osv.

Hun rydda vel rundt ks. 3. der osv. husker jeg.

Så det var ikke bare dårlig.

Men jeg tok ikke opp det med at Søvli og dem hadde sitti inne på røykerommet under møte da.

Men hun Sølvi virka ikke helt rolig da.

Så jeg visste ikke om jeg klarte å roe henne ned osv.

Så da var det vel like greit å ikke prøve å finne ut av hva problemene var.

I tilfelle hun hadde sykmeldt seg osv.

Og jeg tok det ikke med Anne Kathrine heller.

For jeg synes ikke hun er så lett å prate med.

Hun sa sånne ting til meg, etter at jeg hadde vært sykmeldt pga. overarbeiding og depresjon osv., i første halvdel av 2002. (Jeg var aldri sykmeldt så og si, uansett hvor jeg jobbet, men det ble litt vel mye etterhvert i Rimi, etter Bjørndal, Nylænde, Kalbakken osv. da).

Så da sa Skodvin at, ‘ja alle kan jo bli litt sinnsyke innimellom’.

Så det var den stilen der.

Og hun ville ikke være med på å ta opp problemene fra Kalbakken osv., høsten 2001.

Så kommunikasjonen var nok ikke den beste.

Og vi var nok ikke helt på bølgelengde.

Og jeg skulle jo slutte noen uker etter.

Og jeg viste ikke helt hvordan jeg skulle presantere dette problemet med Sølvi og dem, fra personalmøte, så det ble til at jeg ikke tok det opp.

Men når Skodvin, ringte meg, like etter at jeg hadde slutta vel.

I forbindelse, med at de skulle ha ny butikksjef der, etter meg, var det vel.

Så foreslo hun Sølvi.

Og jeg synes det virka som om hun ville ha min mening.

Men da bare sa jeg ‘nei’.

Altså, jeg trodde ikke det var noen god ide.

Fordi, at hun er sånn, at hun er vanskelig å kommunisere med synes jeg.

Og det er jo dumt, hvis man er butikksjef da.

Og vil kommunisere oppover.

Da blir det liksom som om butikken har løsrevet seg.

Og begått myteri da.

Det var sånn jeg tenkte.

At det var litt fare for myteri på Langhus, hvis Sølvi ble butikksjef.

Så det var det jeg mente å advare for da.

Så det var derfor jeg sa nei til Skodvin da, når hun spurte hva jeg mente om Sølvi som neste butikksjef.

Men jeg var ikke så sikker på om jeg klarte å forklare nøyaktig hva jeg mente.

Men jeg sa bare nei.

For jeg mener vel sånn da, at man skal vel ikke ha myteri i butikken.

Jeg kan jo ikke vite at det ville blitt sånn da.

Men det var mitt inntrykk da, at det kunne ha blitt sånn.

Fordi jeg viste at hun skydde Skodvin som pesten omtrent.

At de fikk sjokk, bare man nevnte Skodvin.

Eller de mislikte henne da, at de var veldig negative til henne da.

Så jeg var redd at det skulle bli sånn.

Som det var på det personalmøte.

At Sølvi tok med seg halve gjengen, og satt seg inn på røykerommet, og gjorde på en måte myteri da.

Jeg var for at det kanskje kunne bli sånn med Sølvi som butikksjef og.

Men det kan jo ha vært noen andre grunner, som jeg ikke visste om da.

Jeg burde vel tatt det opp kanskje ja.

Men det virka ikke som om hun hadde så lyst til å prate med meg.

Og det var like før jeg slutta.

Så jeg tenkte, at det gjorde det vel bare vondt værre, hvis jeg begynte å ta opp sånne ting.

Så det bare droppa jeg.

Så spørrs det hvor smart det var.

Men sånn er det vel.

At det kan man spørre seg om.

Jeg husker, like før jeg slutta som butikksjef på Rimi Nylænde.

Jeg hadde kommet inn på Ingeniørhøyskolen, som er under Høyskolen i Oslo, i Vika da.

Så jeg så fram til å ta det litt roligere et par år, etter å blitt, mer eller mindre, eiet av jobben.

Med konflikter på Rimi Kalbakken, ran på Rimi Nylænde, alle seinvaktene med masse stress og hardt arbeid på Rimi Bjørndal.

Og jeg stod på ganske bra på Rimi Langhus og.

Fruktandelen f.eks. fikk vi vel økt med 2% eller noe.

Og det var min oppgave da ofte da, mm.

Eller jeg tok på meg den oppgaven da.

Å prøve å få frukta bra der.

For den så generellt for jævlig ut.

Men det var jo ikke sånn at det var bare jeg som la opp frukta.

Men det virka kanskje ikke som om de andre som la opp frukta, alltid la så mye innsats i det da.

Så jeg måtte legge en del innsats i å få frukta bra og fjerne den råtne frukta osv, husker jeg.

Men jeg vet jo ikke om det var sånn at dem andre ga søren, eller om de ikke så at frukta så dårlig ut, og var råtten f.eks.

Det skal jeg ikke si for sikkert.

Men det er jo vanskelig å måle hvor mye råtten frukt som ligger i disken.

Man kan jo telle, og si at dag lå det åtte råtne grønsaker i disken.

Så kan de si at, åja nei men den var ikke råtten, den hadde jeg kjøpt.

Og det er mange som like bananer som er litt brune.

Den stilen der.

Så det er vanskelig å ta opp.

Ting som ikke er målbare.

Så det er nesten like greit å bare gi opp.

Og heller konsentrere seg, om å ta opp ting som faktisk er målbare.

Og som gjerne har en ansvarlig da.

For eksempel, å ta opp svinn på bladretur (pga. feil kryssing/føring), med ukeblad-ansvarlig.

Det er målbart.

Og da er det bare en ansvarlig.

Så det er ganske greit å ta opp.

Men hvis det er flere ansvarlige, f.eks. for frukta da.

Så er det mye vanskeligere å ta opp problemer med frukta.

Er det ikke sånn de sier.

Hvis en har ett ansvar, så har han 100% ansvar.

Hvis to deler et ansvar, så har begge 1% ansvar hver.

Det er noe sånt.

Men jeg var litt dårlig, siden det hadde vært så mye problemer med distriktsjefer (Neteland, Fjellhøy, Skodvin), regionsjefer (Bekkevold, og han som etterfulgte Bekkevold, husker ikke navnet), driftsdirektør, som ikke ville høre på meg, om med assistenter osv.

Så var jeg ikke sånn, at jeg hadde så særlig lyst til å dra på butikksjefmøte på Sagene samfunnshus, juni 02, mener jeg det var.

Jeg fikk ikke sove, og når jeg våkna, så var jeg helt paff, så jeg kom meg ikke opp av senga engang.

Jeg hadde sånn panikkanfall eller noe.

Jeg synes det var forferdelig flaut, det å ha hatt så mye problemer på Kalbakken osv.

Så når Skodvin ringte, siden jeg ikke møtte opp, så våkna jeg opp da.

Så da sa jeg, at jeg hadde vært dårlig, noe jeg var.

Men jeg sa, at jeg skulle dra dit nå da, siden jeg var i bedre form da, hadde fått roa meg ned litt.

Eller om jeg fikk sånn adrenalin-kick når Skodvin ringte.

Det er mulig.

Hun er ganske autoritær eller myndig.

Så man våkner gjerne opp, når hun dukker opp, eller ringer.

Så jeg kjørte bort til Sagene likevel.

Det er ikke så langt fra St. Hanshaugen.

Så kom jeg dit litt forsinket da.

Og han der assistenten til Neteland, sparka inn i stolen min der husker jeg.

Med vilje, virka det klart for meg som.

Det var nettopp sånne ting, som gjorde at jeg helst ville ha vært hjemme.

Men samme det.

Så lærte vi om noe kurs, som skulle tas videre i butikken da.

For å finne, lokalt i butikken, forbedringspotensialet.

For hvordan kundene oppfatter butikken da.

Forts.