Jeg ringte hun Margrethe, fra Arvato, og som også var den personen, som jeg ringte, etter at jeg dro til England for å studere, i 2004, og jeg hadde fortsatt nøklene til Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, i Oslo.

Så jeg burde vel ha lagt de nøklene, i postkassa, til vaktmesteren, men jeg tenkte at hvis jeg hadde glemt noe i leiligheten etc., så var vel ikke det så smart, siden jeg hadde vært oppe hele natta og vaska leiligheten i Waldemar Thranes gate.

Så var jeg litt trøtt da, så jeg tok med nøklene på flyet til London og Newcastle og så til Sunderland.

Så etter noen dager, så ringte jeg til Hakon-gruppen, eller ICA-gruppen, heter det vel nå.

Og da fikk jeg prate med Marianne Augestad, som jobba i eiendoms-avdelingen til ICA-gruppen da, visstnok.

Selv om jeg ikke hadde prata med hu før, når jeg ringte om noe, men dem hadde vel bytta da.

Det var ikke så ofte jeg ringte om noe om Rimi-leiligheten.

Jeg ringte en som het Carl Fredrik, eller Karl Fredrik, angående at kjøleskapet der, som fulgte med leiligheten, ikke virka lenger.

Men det var ikke mulig å få nytt kjøleskap, selv om det som ikke virka sikkert var 20 år gammelt.

Så da kjøpte jeg meg heller nytt kjøleskap sjæl.

Og slutta å ringe han Karl Fredrik.

David Hjort, fra Rimi Bjørndal, bl.a., han ga jeg noen biletter til en juleøl-fest, i regi av Mack vel, før jul 1997.

Siden jeg var assisterende butikksjef, der, og ikke var så glad i sånne sponsede leverandør-arrangementer.

Jeg likte ikke å omgås alle de andre butikksjefene og leverandørene, på fritida også alltid, men jeg var vel litt sær.

Jeg synes det ble litt kjedelig.

Da ba han David Hjort, meg, om å møte dem, etter jobben.

Jeg jobba seint, og han jobba vel tidlig da.

Da møtte jeg han, og dama hans da, Heidi, i Stortingsgata, etter jobben, for det var der Mack juleøl-festen var da.

Og etter det, så ringte han David ofte, og sa at det var fest der og der, så noen ganger ble jeg med, og andre ganger droppa jeg det.

Jeg hang mest bare med broren min ellers, jeg kjente ikke så mange folk i Oslo.

Og, grunnen til at jeg ga han de gratis billettene, til Mack-fest, med gratis juleøl, det var vel fordi, at han David, var ny, på jobben der, på Rimi Bjørndal.

Og det var en veldig hektisk butikk.

Og vi hadde ganske bra kontroll der, jeg og assistent Irene, og butikksjef Kristian.

Så ansatte distriktsjef Anne-Katrine, David Hjort, enda han skrev i søknaden, at han hadde hatt problemer på is-resturanten i Oslo City, hvor han og Heidi hadde jobba før, for en jøde-kar eller noe, husker jeg riktig da(?)

Men men.

Så begynte han å lage surr i systemet, og sette seg på bakbeina osv. da.

Vi hadde så god kustys, eller hva det heter, på medarbeiderne der.

Og det var en veldig hektisk butikk, så for å få butikken bra, som jeg ville, for jeg prøvde å bli butikksjef osv, så jeg ville at butikken jeg jobba i, skulle gjøre det bra da.

Så derfor, så prøvde jeg jo, å ikke få han David mot meg da.

For da hadde vel han fått flere folk mot meg sikkert, han ble kjent med hun Therese med en gang osv.

Han er veldig flink med mennesker osv.

Så det kunne ha gått skeis da.

Og vi hadde nettopp fått kontroll på butikken, det var ikke så lett å få medarbeiderne til å høre på en, de første månedene der, for da var det litt slapt der.

Og jeg måtte nesten legge meg på samme linja, som Irene og Kristian.

Selv om vel Kristian var litt mer lur.

Så vi var ganske strenge der.

Men det gikk stort sett greit, det var masse flinke jenter, som begynte å jobbe seinvaktene der, så det var jo som å være på, jeg vet ikke hva man skal si, men det fire-fem pene damer på jobb der, omtrent hver kveld.

Så sånn var det.

Men videre.

Jo, han David Hjort, han husker jeg klagde, på han Karl Frederik, som var vaktmester, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate.

Og da, var hun dama hans da, Linn, også der.

Og da ville ikke hun bo i Rimi-leilighet lengre.

Siden han Karl Frederik var så vanskelig, eller hva det var.

Det bare kom jeg på nå.

Men jeg ringte ICA-gruppen, og da fikk jeg prate med Margrethe Augestad, og forklarte, at jeg hadde vaska leiligheten, og at grunnen, til at en skap-dør, osv, var litt herpa, for den hadde fallt sammen, var at leiligheten, og innredningen, var 20 år gammel, eller noe, så leiligheten trengtes å pusses opp da.

Det var også et hull i vasken.

Fordi, at han typen til søstra mi, Negib, han ga meg en flaske after-shave, var det vel.

Jeg lurer på om det var Lacoste, eller noe.

Til jul, en julaften på slutten av 90-tallet vel.

Jeg pleide å være hos søstra mi på julaften, for jeg hadde ikke så mye familie.

Og det gikk greit å ikke ha så mye med familien å gjøre.

Men julaften synes jeg fortsatt var litt spesiell da, så jeg spurte søstra mi, om det var greit at jeg dro dit på julaften.

Selv om det ikke var like hyggelig hvert år kanskje, men jeg var litt stressa hver jul, for da er det så mye å gjøre i butikkene.

Men nå, i England, ser jeg på jula, nesten som en vanlig ferie.

Dem feirer jo jul på første juledag osv., så det blir liksom ikke det samme.

Eller hvordan man skal forklare det.

Men, den after-shave flaska til Negib da, den brukte jeg omtrent aldri, men jeg satt den oppå lampa, over vasken, sammen med noe tannbørste og sånn da, var det vel.

Og en gang, så datt den after-shave flaska, ned fra lysrør-lampa, over vasken, og landa i vasken.

Og da knuste vasken.

Men after-shave flaska var like hel.

Men jeg limte vasken med noe super-lim, jeg hadde ikke lyst å ringe han Karl Fredrik.

Siden han hadde jeg hørt advarsler om.

Men men.

Så jeg forklarte det her til hu Margrethe, da jeg ringte fra England, og begynte ikke å snakke om, at jeg måtte erstatte vasken, eller noe.

Den lampa var jo ganske smuldra opp, så den var ikke hel, så det var noe derfor også, at den after-shave flaska datt ned, for den stod vel ikke så støtt, eller noe da.

Så da kunne jeg jo ha sagt det, hvis dem skulle hatt meg til å betale for vasken, men det skulle dem altså ikke.

Men ikke vet jeg, hvorfor dem var så dårlige til å pusse opp der.

Jeg har aldri hatt tid til å lære meg sånne ting, jeg har alltid hatt masse annet å gjøre, enn å fly rundt å kjøpe maling-spann, og sånn, men sånn er det vel.

Så, begynte jeg på Arvato, i august 2005, og da jobba hun Margrethe Augestad der, og kallte han Senior Team-leaderen, Kevin Keeting, eller Kevin Keating, noe sånt, for ‘pølsa’ da.

Eller hu sa det veldig hardt, og på en sinna måte, ‘pølsa’, til hun Synnøve blant annet da, mens jeg satt på en annen pc, like ved, og hørte hva hu sa osv. da.

Men sånn er det.

Jeg ringte hu igår, for jeg lurte på den her PC-en som stod på rommet mitt, da jeg flytta inn i Mandeville St., i slutten av august 2005.

Der bodde det en australier, Steven, en britisk dame, Janine England, en britisk dame fra Zimbabve, Melissa Mbutu, eller noe, det er mulig etternavnet er feil skrevet, og etterhvert en scouser-dame, som het Sarah, og jobba på turistinformasjonen, ved Williamson Sq.

Hun Janine, var fra Dover, tror jeg.

Mener jeg dem sa da.

Og hun Taru, som hadde rommet før meg, var fra Finland da.

Men hu skulle flytte til Irland, og begynne i ny jobb der.

Hun jobbet på Arvato, det var sånn jeg fikk vite, at rommet skulle bli ledig.

Første kvelden, da jeg flytta inn i Mandeville St., så dukka Margrethe Augestad opp der, for hun kjente Taru.

Så de drakk vin der da.

Og skulle ha meg til å åpne flaska.

Men jeg drikker mest øl, så korken havna oppi flaska.

Men hu Margrethe sa det var greit, hu var vel høflig da.

Eller så var hu ikke så snobbete.

Noe sånt.

Den pc-en til Taru, ble stående der.

Så uka etter, da jeg kom hjem fra jobb.

Så fikk jeg en overhøvling, av han Steven, han australieren, som bodde der.

Han sa, at Taru, hadde latt alle bruke pc-en sin, så de var sure på meg, siden jeg hadde låst døra til rommet, for da kunne de ikke bruke pc-en mens jeg var på jobb.

Og Taru, hadde alltid latt døra til rommet stått åpen da.

Så han Australieren.

Da hadde jeg nettopp flytta inn i Mandeville St., så jeg synes ikke, at jeg kunne begynne å sette meg på bakbeina, med en gang der.

Det var det første vi prata om, omtrent.

Så jeg tenkte, at jeg var jo i Storbritannia, og de andre der, var jo engelsk-talende, osv.

Så jeg tenkte, at jeg ville vel fått hele huset mot meg, hvis jeg nekta dem, å la dem bruke pc-en, som Taru hadde latt dem, hele dagen.

Og jeg hadde nettopp skrevet under en seks måneders kontrakt, om å leie det rommet.

Så jeg måtte nesten la dem fortsette å bruke pc-en, synes jeg.

Det var jo heller ikke min pc.

Det var jo Taru sin pc.

Men hun var jo i Irland.

Så da ble det liksom huset sin pc, nesten.

Og Melissa og Taru, hadde en slags avtale, om at Melissa, skulle kjøpe pc-en, for £300, eller noe, men hun hadde ikke betalt da.

Men det skulle hun senere da, skjønte jeg.

Hun Taru, sov visst i loungen, siste kvelden der, av en eller annen grunn, jeg visste ikke hvor hun skulle sove.

Det var litt dårlig gjort av meg, men jeg var ny der, og kjente ikke forholdene, og hun Taru sa jeg skulle sove på rommet der da.

Jeg hørte, i stua der, at Taru sa, til de andre der, Melissa og Steven, og landlorden, at når hun skulle flytte til Irland, dagen etter, eller noe, så kom hun til å kjøpe en irsk telefon, og kvitte seg med det britiske telefonnummeret sitt.

Det sa hun, sånn at alle skulle høre det.

Det tolker jeg sånn, at hun ikke ville ha noe mer med Melissa og Steven og de å gjøre.

Landlorden, jeg husker ikke helt navnet hans nå, kjefta/spurte Taru, om hu hadde vaska lakenet på senga, som om han var en av foreldrene hennes, som spurte om hun hadde rydda rommet omtrent.

Så her var det litt andre forhold, enn landlord – leietager forhold, synes nå jeg da.

Og de andre, hadde visst bare gått inn på rommet hennes, for å bruke pc-en hennes, mens hun var på jobb osv., og til alle døgnets tider, da sikkert, virka det for meg, på vanene dems, i ettertid.

Hun Melissa skulle bruke pc-en hele tida.

Og hun Janine, vekte meg når hu kom hjem fra byen, i 3-4 tida, for hu skulle ha røyk da.

Så jeg tror ikke de kan ha behandla hun Taru så bra der.

I hvertfall med bakgrunn i hvordan de behandlet meg.

Skal jeg se om jeg finner kortet til dem som leide ut:

Her kan det se ut, som at jeg var for treig med å betale leia.

House clearances, det er vel dødsbo-butikk?

Men men.

Men jeg flytta inn, 27. august, eller noe, og dagen for betaling av leia, var tidligere og tidligere hver måned, så det var ikke så lett å få oversikt.

Det er mulig de tulla med meg, eller at det var hver 28. dag, som leia skulle betales.

Jeg vet de hadde nøkkel til rommet mitt, for en gang, så bare avtalte vi, at jeg skulle legge pengene, under tv-en (som jeg kjøpte på tilbud på Sommerfield i Walton rundt juletider, siden jeg var mest på rommet, og som jeg har enda, i Leather Lane), mens jeg var på jobb.

Det var billig husleie der, £220 tror jeg.

Men jeg tror de la til bredbåndavgift, eventuellt, for leia gikk opp £20, i begynnelsen der.

Men jeg gadd ikke å klage på det, for det var ganske billig leie, og jeg hadde ikke så værst råd da, selv om jeg bare tjente litt over £5 i timen på Arvato, siden husleia var så lav, og vi slapp å betale Council-tax der, og tv-lisens osv., så det var nok en del lureri.

Men jeg hadde det mafia-greiene, fra Norge, i hue, så jeg konsentrerte meg, på å prøve å få politiet i Norge, til å hjelpe med det, siden jeg trodde familie og venner, var i problemer eventuellt.

Hva skrev jeg om nå.

Jo, jeg tolka det som hun Taru sa, om at hun ville bytte telefonnummer, som at noe var galt.

Jeg hadde ikke noe annet sted å bo, og hostellet jeg bodde på var fullt, jeg ville ikke sove utendørs, første helgen jeg jobbet på Arvato, siden det var Matthew St. festival, så fikk jeg høre, at alt var fullt osv.

Eller taxi-sjaføren, da jeg kom til Liverpool, kjørte rundt, og sa at alt var fullt.

Så da var jeg sliten, for det var to dager, i ukene før, som jeg ikke hadde rom på hostellet, og det var slitsomt, å trave rundt i gatene halve natta osv.

Så det orka jeg ikke, siden jeg nettopp hadde fått ny jobb.

Så da ble det Mandeville St., selv om jeg synes det virka litt halv-lugubert der.

Men men.

Steven, ba meg, et par måneder senere, å høre med de andre nordiske damene, på Arvato, om hva telefonnummeret, til Taru var, for han skulle til Irland visstnok.

En tur som ble avlyst.

Men jeg ville ikke spørre noen av damene på jobben om dette, selv om jeg nok hadde hørt at noen av dem fortsatt hadde kontakt med hun Taru, fordi, jeg huska jo det, at hun Taru sa, at hun ikke ville beholde det gamle telefonnummeret.

Så da regna jeg med, at dem i huset var noe slags mob eller mafia da, og at hun Taru helst ikke ville ha noe mer med dem å gjøre.

Så da gadd jeg ikke å spørre noen på jobben, og sa vel bare til Steven, at jeg ikke klarte å få tak i telefonnummeret, eller noe sånt.

Han sa også, at han skulle på ferie til Oslo, og da ville han vite, om jeg kjente noen, som man kunne campe hos en helg.

Men jeg ga han ikke noen navn eller noe.

Han skulle også holde med Norge, i fotball-vm, sa han, da Norge fortsatt så ut til å komme seg til VM 2006, men jeg sa han burde heller holde med Australia, siden han var derfra.

De jentene i Mandeville St., var like rare, så det var veldig mye rart som skjedde der.

Så det var mye bedre her i Leather Lane, da slapp man 5 set-up om dagen, for å si det sånn.

Men men.

Mer da.

Jo, det var den festen.

Høsten 2005, så fikk Margrethe besøk fra ei venninne, fra Gulskogen i Drammen, som var der hu var fra.

Så skulle hu ha med meg, på besøk hos de tre Liljeberg-søstrene, Charlotte, Ellenor, eller noe, og Elisabeth.

Og hun Malin, bodde også der vel.

To av de søstrene, Ellenor og Elisabeth, hadde sånn ABBA-show, på puber i Liverpool osv.

Hun Ellenor var Agnetha, og hun Elisabeth var Annifrid da.

De møtte meg i Bold St. tror jeg, Margrethe og venninna.

Så gikk vi til off-licensen, i Harman St.

Der møtte vi Tone, fra jobben, og jeg sa hei da.

Så kjøpte jeg øl, det var fridag, så jeg hadde drukket i Mandeville.

Jeg lot som at jeg var litt sånn rølpete, og drakk masse øl og spiste pizza hele tida, for jeg trodde hu Melissa var noe mafia-greier, og jeg hadde fortsatt problemer med tryne osv., og jeg ville ikke at hu Melissa skulle begynne å pønske på at jeg var homo, i tilfelle hu var noe mafia-greier, så jeg drakk masse øl og sånn da, som på hostellet, og hos onkelen min, på gården i Larvik, månedene før, det var vel en vane jeg hadde da.

Men det var ikke sånn at jeg var alkis, jeg slutta bare den vanen, på dagen, så jeg tror ikke jeg har sånn lett for å bli alkis, for å si det sånn.

Og folka i byen her, dreiv å prata og skulle ha det til at jeg var ‘queer’ og sånn, fordi jeg var sliten og hadde problemer med tryne og sånn da, hørte jeg dem prata om, bak ryggen min, når jeg gikk rundt i byen, eller når jeg kjøpte sandwick i lunch-pausen på Spar i Dale St. for eksempel, fra hu dama med mørkt hår og mørk stemme der, litt opp i åra.

Og generellt hele tida da.

Så dette frika meg ut litt, at folk skulle prate mye dritt om meg, bak ryggen min hele tida, i tilfelle det var noe mob-greier, eller noe.

Så noe sånt ville jeg ikke ha på meg, at dem skulle ha det til at jeg var homo, eller noe, siden jeg bodde i et hus, med litt lugubre folk, mafia, eller hva det var, osv.

Og siden trynet var så rart, så droppa jeg å barbere meg, og jeg var vel ikke så flink å ta ut håra av øra osv., som Margrethe Augestad mobba meg for, da jeg og hu og Sophie fra jobben, og typen hennes, en brite, og hun svenkse Malin, og Charlotte Liljegren, var på Queens pub, ved Williamsons Sq., en dag etter jobben.

Så jeg var vel litt fucka opp, de første månendene, eller årene i Liverpool, siden folk spionerte på meg, og prata om meg, bak ryggen hele tida, uten at jeg skjønte helt sammenhengen, så jeg har pleid å være ganske anspent, den tida jeg har bodd her, også pga. problemene i Norge da.

Jeg har ikke helt skjønt hva som har foregått.

Men sånn er det.

Så dro vi med taxi, til de svenske søstrene, og dem.

Og da spurte jeg Margrethe, hvem som inviterte meg, om det var de svenske damene, eller hu.

Det var alle, sa Margrethe.

Jeg forklarte Margrethe, at dagen etter festen, som jeg ikke gidder å skrive så mye om.

Annet enn at Margrethe og venninna og en brite hun kjente, med gode manerer, og som hadde tatt henne med til Snowdonia, eller hva det heter, i Wales.

De dro tidlig hjem.

Hun Agneta-dama var veldig pen og hyggelig, så jeg ble sittende å prate med henne.

Hu Malin satte på U2, som jeg hadde fortalt, at jeg hørte på, til de damene på jobben, som jeg lasta ned musikk til, fra nettet, fra PC-en til Taru.

Så sånn var det.

Det kom en gjeng med briter der.

En tidligere Arvato Microsoft team-leader var der.

En brite.

Han spurte meg, om jeg trodde team-leader jobben der var slitsom/hektisk.

Jeg bare svarte, at jeg regna vel med at den kanskje var det.

Men nei, det var nesten ikke noe arbeid, sa han tidligere Arvato team-leaderen, en brite i 20-åra vel.

Så dem koste seg vel, når folk satt og tok 100 danske samtaler, så satt dem der uten så mye å gjøre, uten å kjefte på dem som tok mer enn 5 sekunder pause mellom samtalene da, som en rutine leder-oppgave, å skrike ut i lokale.

Tilsvarende en galei-slave driver, som pisker de som ikke ror.

Sånn var det på Arvatos Microsoft kampanje.

Dem som ikke rodde/svarte telefonen innen fem sekunder.

De ble pisket/kjeftet på mens alle hørte det.

Så det er egentlig samme prinsippet.

Fordi, kjefting, mens alle hører på, er også en straff.

Som pisking, selv om nok pisking er værre.

Men kjefting, mens alle hører på, går vel på psyken osv. da.

Det er ikke helt bra det heller.

Vi ble lært opp til å ikke gjøre sånn i Rimi.

Det skjønte jeg vel egentlig fra før men.

Så her var vel vi, de vanlie ansatte, som slaver.

Og team-leaderne, var som slavedrivere.

Mens vi jobbet for Arvato, på vegne av Microsoft da.

Så man burde vel tro, at såpass store firma, Arvato eies jo av Bertelsmann, et stort tysk konsern.

Man burde vel tro, at Microsoft og Bertelsmann, behandlet sine ansatte på en human og sivilisert måte.

Men så ikke på Arvato i Liverpoool.

Så om de kjører samme linja på alle Microsoft sine produkt-aktiveringer, det vet jeg ikke.

Men det hadde nok ikke blitt godtatt i Norge.

Og jeg har fått høre, av en ekspert i ledelse vel, på BBC’s message-board, at denne ledelses-metoden, straff, er ulovlig å bruke i Storbritannia.

Og jeg har det fra team-leadere, på Arvato, at denne måten å lede på, under navnet reinforcment, får de nye team-leaderne lære å bruke, under leder-opplæringen, i Arvato.

Så sånn er det.

De svenske damene, ble litt mer anspent, når alle de britene dukka opp der.

Og vi bestillte mer øl, like før det, fra en bil som kom og leverte øl om natta.

Jeg vet ikke om det var lovlig, eller ikke, men det virka som det var et firma.

Men om det var i følge britisk lov, det skal jeg ikke si for sikkert.

Men det er det sikkert andre som vet.

Det er ikke umulig at det er det, sånt er vel en del friere i England enn i Norge.

Men men.

Så dro jeg hjem da, etter alle de britene dukka opp.

Jeg husker ikke dem så nøye, for jeg var litt pussa.

Men det virka som at de svenske damene, hadde skikkelig respekt for dem da, for da ville dem ikke prate med meg lengre.

Så om de her britene var noe mob eller noe da.

Jeg sa hadet.

Så gikk jeg ut, på gårdsplassen, utenfor blokkene.

Og da var det umulig å komme ut.

For man måtte få porten åpnet fra leiligheten, eller noe.

Men det fortalte ikke de svenske damene meg.

Og jeg trodde noe var galt, på grunn av det, og på grunn av, at de ikke ville prate mer med meg, da de britene dukka opp.

Så jeg gadd ikke, å gå tilbake, for å få dem til å åpne opp.

I tilfelle det var noe set-up.

Så jeg, hoppa over gjerde.

Og det var vanskelig i fylla.

Det var en sånn rulle, øverst på gjerdet, så man kunne gå på snørra, og spidde seg, på noen sånne gittere der da.

Så om det var set-upet, kanskje, at jeg skulle spidde meg på dem.

Vanskelig å si.

Det stod en kar utenfor gjerdet.

Men han så jeg litt stygt på, for jeg hoppa jo over gjerdet, som vel ikke var lov, så jeg var litt anspent da.

Så jeg ville ikke ha noe bråk, så jeg så litt stygt på han fyren da, for at han ikke skulle begynne å kødde og.

Så dro han i en taxi, som vel kjørte forbi.

Så gikk jeg gjennom byen, til jeg kjente meg igjen, ved universitetet der osv., så dro jeg hjem etterhvert.

Så sånn var det.

Og dagen etter, etter at jeg hadde sovet 4-5 timer kanskje.

Så vekte hun Janine meg.

Og skulle ha meg med, å spise fry-inn, engelsk breakfast, på en diner da.

I County Rd.

Jeg tror det var County Inn, eller noe.

Jeg skjønte ikke hvorfor hun skulle det.

Jeg er ikke vant til, at house-mates, vekker meg, når jeg er fyllesyk, søndag formiddag.

Ingen pleier å vekke meg på søndag formiddag, eller ellers.

Men hun her Janine, hun var sånn, at hun vekte meg, for å få røyk, som jeg har slutta å røyke nå, midt på natta, når hun kommer hjem fra byen.

Hun var sånn, at hun heiv alle klærna mine ut fra vaskemaskinen, ut på gulvet, fordi hun skulle vaske da.

Så hun var veldig ung og barnslig, må man vel si.

Og hun bare maste, og jeg ville vel beholde hus-freden, så jeg ble med da.

Men jeg spiste ikke noe, for jeg var så fyllesyk.

Så begynte hun Janine, og spørre, om hvem jeg hadde pratet med på festen osv.

Så det var tydelig at hun spionerte for noen.

Hun var så ung, så jeg tok ikke hun så seriøst, men hun var nok noe mafia.

Og hun tok med forskjellige typer ganske ofte ja.

Så om hun var noe mafia-hore.

Men hun hadde rommet ved siden av mitt.

Og jeg hørte aldri at dem dreiv på med noe der.

Så dem kanskje venta til jeg sovna.

Det er mulig.

Og, jeg trodde kanskje at hun var redd for meg, eller noe, at det var derfor hun dro med nye gutter, hele tida.

Jeg var ikke helt sikker.

Hun var så ung, så behandlet henne vel ikke som om hun var voksen liksom.

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle behandle henne, men jeg lot henne være i fred da.

Men hun var vel noe mob, eller noe, så hun hadde sånne set-up osv. da.

Må man nok vel si.

Og hun Margrethe, hun hadde advart meg mot henne, da jeg klagde på Melissa, på jobben.

Og i går, da jeg ringte Margrethe, så forklarte jeg det, at Janine, hadde spurt masse spørsmål, om hva som skjedde på den festen osv.

Og da sa ikke hun Margrethe noe.

Hun sa bare ‘å’ eller noe sånt.

Men men.

Men etter den spioneringa, til Janine, den søndagen.

Så ble jeg bekymra for de nordiske damene på jobben.

jeg tenkte at hun Janine var noe mob, og at det var noe mob, som prøvde å finne ut ting om de nordiske damene.

Så etter det her, så snakket ikke jeg så mye med de nordiske damene, på jobben.

Siden jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafia’, i Oslo i 2003, at jeg ble jagd bort fra gården til onkelen min, i Larvik i 2005, av noen folk jeg hørte ville skyte meg.

Og siden jeg hadde Janine, og Mellisa og Steven i huset, som spionerte og var mob eller mafia da.

Uten at jeg vet så mye om hva som er forskjellen mellom mob og mafia.

Men da, ville ikke jeg, at noen fler på jobben osv., skulle bli dratt inn i de her mafia greiene da.

Selv om jeg likte godt, f.eks. Sophie, og Marianne, og også Karianne var hyggelig osv., på jobben.

Så slutta jeg helt å snakke med dem, omtrent, siden det var sånn her mob/mafia ting, som foregikk.

Og konsentrerte meg om, å prøve å få hjelp av politiet i Norge og England, med de her mob/mafia tingene da, for jeg fikk rare telefoner fra venner og familie også, så det var nok noe mafia ting som foregikk i Norge og.

Så i et halvt års tid, så snakket jeg nesten ikke med noen på Arvato.

Før hun svenske Emelie begynte der, hun sa foreldrene var politi, og jeg var litt bekymra for henne, så det ble til at jeg snakke noen setninger med henne da.

Jeg regna med at det var masse mob på jobben og, spesielt blandt britene på de andre kampanjene, men jeg mistenkte kanskje at de fra Oslo, på Microsoft, f.eks. Maiken fra Manglerud, kunne ha vært noe mafia fra Norge da, siden hun var fra Oslo Øst, ikke så langt fra Bjørndal, hvor det her startet da.

Så det var helt sykt det greiene som foregikk, og jeg fikk ikke noe hjelp fra politiet i Norge eller England da.

Jeg prata litt med hun Lise og, men det var fordi hun prata til meg, så da måtte jeg nesten svare da, sånn at de ikke skulle tro jeg var helt idiot.

Men det var veldig rart.

Så flytta jeg hit, til Leather Lane, sommeren 2006, for de set-upene, fra de mob/mafia-folka, i Mandeville St., ble for slitsomme.

Og her var husleia £520 i måneden.

Og lønna etter skatt, på Arvato, var £840, eller noe.

Og her, måtte jeg betale ca. £80 i council tax også, som jeg slapp i Mandeville St.

Det samme med tv-lisens.

Og jeg var så anspent pga. de her problemene med mob, mafia og politiet, at jeg måtte trene en del ganger i uka.

Og jeg måtte betale mer strøm her.

Vann-avgift måtte jeg betale her.

Og jeg måtte kjøpe masse ting til leiligheten.

Til kjøkkenet, badet og soverommet osv.

Så jeg ble rimelig fattig.

Jeg hadde spurt team-leaderne, Line og Vivian, om jeg kunne få jobbe som team-leader da, siden temaet, at Arvato trengte en ny team-leader, hadde vært tatt opp, uten at noen var interessert.

Line sa, at det burde ikke være noe problem, det skulle nok ordne seg.

Jeg hadde jo jobbet der lengst av alle vel, untatt Michael O’Shaugnessy vel, og kunne data fra høyskole osv.

Men den jobben, ble ikke noe av.

Så jeg måtte jobbe mye overtid, for å betale alle regningene.

Og da begynte jeg å prate mer med team-leaderne på jobben da, siden jeg prøvde å lære mer om jobben, siden jeg hadde søkt team-leader jobb.

Og hun Vivian, ville at jeg skulle arrangere en service-level konkurranse der.

At de som jobba der, skulle gjette hvor mange telefoner vi klarte å svare, før kundene la på.

Hvor mange prosent av samtalene.

Det var vel egentlig en leder-oppgave.

Men jeg var en vanlig medarbeider, som hadde søkt team-leader jobb da.

Så hvorfor hun skulle gi meg leder-oppgaver, før jeg ble eventuellt leder der, det vet jeg ikke.

Jeg burde nok ha spurt om det, men hun var så ‘hurpete’, så det var vanskelig å komme ordentlig på bølgelengde med hu, så det ble mer til at jeg bare gjorde som hu sa, og avventet det her litt da.

Så ble det bare mer og mer trakassering fra hu Vivian, men det har jeg skrevet om i andre poster på bloggen her.

Men det ble til at jeg måtte jobbe mye overtid, for å betale alle de nye regningene.

Det ble til, at de pøste på med danske samtaler til meg.

Det skulle egentlig være en finsk og en dansk medarbeider, på hvert skift.

Men på de skiftene, som jeg jobba, så ansatte de ingen dansk medarbeider, så jeg måtte ta alle de danske samtalene.

Samtidig, så ble de norske og svenske samtalene, mye svart i Tyskland.

Det var en skandinavisk produkt aktivering i Tyskland også.

Så, det var ikke så mange norske og svenske telefoner.

Så ofte var det sånn, at jeg satt hele dagen, 6 dager i uka osv., og svarte telefoner, og prøvde å prate dansk.

Mens finnene osv., de fikk halvparten så mange telefoner, på sitt morsmål da.

Men vi fikk samme lønn.

Så det var helt på trynet, synes jeg.

I tillegg, så var hun Vivian, så ‘hurpete’, og de lagde strengere krav, til mindre pause, måtte spørre om produkt-nøkkel osv.

Så det ble som en slave-jobb.

Så jeg var skikkelig utkjørt av alt dette tullet, så da jeg ble utsatt for en konstruert oppsigelse der mm, i desember 2006, så skrev jeg sånne referater fra møter osv., på den pc-en jeg skriver på nå.

Men da tok jeg det i ganske rolig tempo, for jeg var så overarbeida fra Arvato.

Så det tok noen måneder, får jeg kom meg igjen, etter alle de danske samtalene, og behandlingen, fra ledere osv. der.

Men det var andre som hadde problemer der og.

Så det er mulig andre hadde det værre og.

Det er vel ikke umulig, uten at jeg skal si det for sikkert.

Men jeg prøvde å lage en rettsak ut av dette, for å sette lys på firma, siden det virka som det var en del mob osv., og utnyttelse av de nordiske damene der.

Så bl.a. derfor gikk jeg videre med den Arvato-saken da.

Og også for å prøve å få kontroll på det mafia-greiene, i Norge.

Jeg tenkte at hvis jeg fikk de norske avisene, til å skrive om problemene, på Microsoft aktiveringen i Liverpool, så ville jeg kanskje få noen kontakter osv., så kunne jeg kanskje få hjelp med at politiet i Norge, ikke ville hjelpe familie og venner, med de mafia-problemene, som jeg synes det virka som var, på telefoner fra venner og familie osv., i Norge, i 2005 og 2006 osv.

Så sånn var det.

Så det var mye rart.

Så får vi se hva som skjer.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog